Google+ Followers

Thursday, August 31, 2006

Å beskrive det ubeskrivelige



Vi bruker ord til å beskrive hendelser, opplevelser, følelser, natur, mennesker og Gud, men ordene kan aldri gi et helt nøyaktig og riktig bilde av det vi ønsker å beskrive. Likevel prøver vi. Jeg kan for eksempel fortelle deg om de fantastiske solnedgangene vi kan se fra stuevinduet vårt. Jeg kan beskrive fargene, som går fra gult og oransje, til rosa, rødt og lilla, med sjatteringer i grått og blått. Jeg kan bruke ord for å beskrive skyformasjonene, som fantasien av og til får til å ligne på fjell og hav, dyr eller bygninger. En gang så jeg et slott på toppen av et fjell. Og ved foten av fjellet lå en sjø av skinnende gull. Det var et spesielt syn. Et syn jeg helt sikkert aldri får se igjen, bortsett fra på bildene jeg tok. Solnedganger har det med å forandre seg fra dag til dag. Å beskrive en solnedgang, er umulig, likevel kan man ved hjelp av ord, la andre ta del i noe av det en har sett.




Men så finnes det opplevelser som er så ubeskrivelige, at om man prøver å sette ord på dem, så får man bare formidlet et ønske om å formidle noe. Som om man er i en skog alene, omgitt av høye trær. Man roper det høyeste en klarer, men det er som om stemmen forsvinner et sted mellom stemmebåndene og munnen. Samme hvor mye kraft en legger i ropet, kommer det bare ynkelige små pip. Som i drømmer hvor en forsøker å løpe så fort en kan, men der føttene sitter fast i usynlig sirup, og man ikke kommer noen vei. Følelser kan ikke beskrives, for de foregår på innsiden. De kan utløses av noe ytre, og dette ytre kan man sette ord på, men ikke det som foregår i oss. Kanskje fordi vi mangler noe konkret å bygge beskrivelsene på.




Vi kan langt på vei beskrive en fødsel, men ikke gjengi følelsen av å holde ungen sin i armene for første gang. En begravelse, men ikke følelsen av å miste en av sine nærmeste. En rettssak som fører til frifinnelse, men ikke følelsen av frihet. Et kjærtegn, men ikke følelsen det etterlater. En kan gjengi ord som blir sagt, men ikke forandringen i det mennesket som mottar dem. Følelser kan ikke beskrives. Likevel forsøker vi, fordi vi ønsker å ha noen å dele dem med. Vi bruker sammenligninger og språklige bilder, men av og til er det nytteløst. Av og til gir jeg opp nesten før jeg har prøvd, for i det samme jeg sier den første setningen, så vet jeg at det ikke har noen hensikt å forsøke, og de gangene skulle jeg ønske at et annet menneske kunne lese tankene mine, eller føle følelsene mine. Jeg kan si «Jeg elsker deg» til kjæresten min, men ingen ord kan beskrive kjærligheten jeg har i meg.




Selv om ingen mennesker kan vite nøyaktig hva vi føler og tenker, så tror jeg at det alltid er én som vet. Akkurat det er så stort at jeg ikke skal prøve å beskrive det her, men en mann ved navn David, skrev noe om det for mange hundre år siden. Og nå lar jeg ham slippe til i bloggen min:

«Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
Om jeg sitter eller står, så vet du det,
langt bortefra merker du mine tanker.

Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.

Ja, før jeg har et ord på tungen,

vet du det, Herre, fullt og helt.
Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
Det er for underfullt til å skjønne,

det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.»

(Fra Salme 139 i Bibelen)


(Bildene har jeg tatt gjennom vinduet på stua vår)

18 comments:

Karina said...

Må si jeg kjenner meg igjen her... Utrolig mange ganger så klarer jeg ikke å beskrive det som rører seg inni meg! Det kan være plagsomt...
Følelser er veldig subjektive. Og når jeg prøver å beskrive en situasjon eller opplevelse, er det ikke sikkert de frembringer de samme følelsene i andre som i meg selv. Men vi slutter ikke å blogge av den grunn...gjør vi vel? ;)
Veldig kjekt å lese det du skriver, og se de nydelige bildene!!

Alexandra said...

Dette var fint, Grete. Jeg skjønner hva du mener og velger å tro at de fleste andre også gjør det.

Jeg satt her og tenkte jeg skulle prøve å beskrive det jeg mente. Akkurat da oppsto problemet. Jeg klarer ikke forklare. Det er ubeskrivelig!

Bra post, Grete! Du er flink:)

Jan said...

Det ubeskrivelige.

Langt i det fjerne kan man ane konturene av "noe", kanskje kan vi se dette "noe" i våre drømmer, noe ubeskrivelig, som ikke lar seg beskrive.

Dytt ikke elven
la den renne slik
den gjør.

Dytt ikke elven
da vil det falle noen
slør

usynlige på den siden vi er,
men kan skues på den andre.

Etter en tid kan
drømmer gli innover oss
og blir en del av dagen.

Da kan det ubeskrivelige
bli beskrivelig,
men bare for brødre og søstre
som selv har vært der, eller i nærheten av det som beskrives.

Da kommer forløsningen,
og gleden av å ha formidlet
det beskrivelige til lyttende
ører.
Mange ganger kan det føles
som å hive av seg tunge bører.

Elven renner videre...

til det ubeskrivelige blir
beskrivelig igjen...

Tålmod er en dyd, og når resultatene kommer,
føles en fryd.

Kan det være livets rytme?

alvilde said...

vakkert!virkelig! jeg vet ikke hva jeg skal si,men jeg sitter å smiler. og det er en fin ting:)

Grete said...

Takker for hyggelige kommentarer :) Vi slutter ikke å blogge nei, Karina!

Bart said...

Fantastic sunsets!

Amelie78 said...

Så utrolig bra skrevet!! SÆRSKILT bra. Du treffer liksom spikeren på hodet med ordene dine. Sier det som er vanskelig å uttrykke, men det make'r sense likevel. Du er god!

Ønsker deg en god dag, Grete!

Klem fra H.

Grete said...

Hei Amelíe! Blir glad av å lese sånne kommentarer jeg! Klem til deg :)

afrikanskdagbok said...

Du har en lett "penn" og en flott utsikt. Den samme som vår, når vi er på Melhus?

Grete said...

Hei afrikansk dagbok!
Vi har vel omtrent samme utsikt, ja. Dere får ta en tur innom oss når dere kommer hjem, så kan dere sammenligne.

Anne Maria said...

Ja, dette var nydelige bilder og tanker!

Nina said...

Det var et utrolig bra innlegg og noen nydelig bilder.. Og jeg sitter igjen nesten med frysninger etter å blitt påminnet om hvor stor Gud er, hvor vakker, og hvor ubeskrivelig. Og allikevel så håndfast, så beskrivelig, så nær. Takk for at du bruker du bruker din skriverevne her i bloggen! Jeg kommer innom igjen!

Anonymous said...

hei
og jeg er innmari god på å uttrykke det jeg føler
men DET er ikka elltid like bra det heller, skjønner du...
"ordgyter" får lissom en ny betydning.
Leer...

Klem, Rachel
Nydelige bilder, forresten

ENDETID said...

Vakkert skrevet. Takk.

Baronessen said...

Skulle tro du hadde vært i stua vår og tatt de bildene. Fantastisk med sånne røde og orange solnedganger. Ord kan gjør så mangt; de skal skade like mye som de kan helbrede. Heldigvis kan man velge hvem man vil høre på og hvem man vil skal nå inn til ens liv.

Thomas said...

Grete! Dette var et utrolig fint innlegg. Du har gode eksempler som får meg til å tenke og reflektere litt.

Alltid kjekt å lese det du skriver.
Gleder meg til neste post.

Fine bilder forresten! :)

Thomas

Bertil said...

Flotte bilder og fin tekst! Godt å høre at det ikke bare er vi gutta som sliter med å sette ord på "følelser og sånt" :)
Jeg vokste opp med utsikt til solnedgangen fra stua, men det er noen år sida jeg har hatt det nå gitt... Merker at jeg savner det.

Grete said...

Takk for kommentarer alle sammen. Fint å vite hvem som er innom og leser, og godt å høre at det jeg skriver "når frem" til noen.