Google+ Followers

Wednesday, September 13, 2006

Forventning



Noen ganger bærer jeg på følelser eller tanker som jeg først ikke kan sette ord på, men så kommer ordene etter hvert. Til å begynne med kanskje bare ett. I dag tenker jeg på ordet forventning, og da i betydningen positiv forventning. En trygghet og en visshet om at noe godt kommer til å hende, selv om en selv enda ikke vet hva dette gode er. Det er godt og lett å bære på en slik forventning. Det handler vel om tro også. En tro som er noe helt annet enn den troen jeg jaget etter før. Jeg trodde at troen på Gud var noe jeg kunne opparbeide meg. Både troen på hans eksistens, og troen på at Han brydde seg om livet mitt. Jeg hadde lært, og jeg trodde at det som ville gjøre meg tryggere på Ham, var å delta på kristne møter, lese bibelen og annen kristen litteratur, høre på kristen musikk og be, og kanskje enda viktigere: Fortelle andre at de også måtte tro på det som jeg selv strevde med å tro på. Jeg skulle ikke stole på følelsene mine, ikke bygge på følelser, men på det valget jeg hadde tatt. Fordi jeg hadde bestemt meg for å tro, skulle jeg stole på at alt var i orden. Men jeg var hele tiden på leting etter noe som skulle gi meg den fundamentale tryggheten som jeg manglet, og som jeg kanskje ikke engang ville innrømme for meg selv at jeg ikke hadde. Jeg lette i bøker, i taler, i musikk, i andre mennesker, men glemte, eller unngikk, å se inn i meg selv. Det var for skummelt å være ærlig og innrømme at tvilen mange ganger overskygget troen, at jeg ofte følte at Gud var langt langt borte fra meg og at hele «kristenlivet» føltes som en ekstra byrde og en kilde til dårlig samvittighet fordi jeg ikke «gjorde nok» eller «trodde nok». Jeg hadde ingen tro på at Gud kunne snakke direkte til meg, selv om jeg hadde lært av andre og av bibelen at Gud hadde «tatt bolig i meg», at han hadde flyttet inn i meg. Av og til, hadde jeg tro på at Gud ønsket å meddele seg til meg, men jeg trodde ikke at jeg var god nok, eller «åndelig» nok. Jeg hadde ikke bedt nok eller lest nok i bibelen.


Jeg tror jeg var redd for å miste troen min, og hva ville skje med meg når jeg døde da... Frykten gjorde at jeg ikke våget å gi plass til tvilen. Jeg klamret meg fast til den lille troen jeg hadde, og følte hele tiden at den var i ferd med å renne mellom fingrene på meg. Jeg burde ha sluppet taket, og jeg tror det var det jeg gjorde til slutt. Da kunne jeg begynne fra scratch, og være ærlig med meg selv og med Ham. Den troen jeg etter hvert fikk og fortsatt får, er min tro, og ikke en tro jeg har adoptert av andre. Ikke en etterligning, men noe ekte. Ikke en stor tro, men en voksende tro, der hvert nytt steg, er mitt steg på min vei, og der erfaringene er mine erfaringer. Det kan være skummelt å gå selv, uten å støtte seg til andre menneskers meninger og oppfatninger. Det er noe nytt og ukjent. Som å lære å sykle. Jeg husker det godt: Det var på veien rett utenfor huset vårt. Jeg tråkket rundt og klamret meg til styret, mens noen løp bak og støttet meg. Jeg visste at den som holdt meg, snart ville slippe taket, og at jeg måtte klare meg på egen hånd. Full konsentrasjon, hjertebank, redsel, spenning og tunga rett i munnen. Men for en følelse det var da jeg endelig greide det!


Jeg sier ikke at vi må klare oss selv med en gang. Kanskje vi ikke er modne til det, når vi er vant til å støtte oss til andre menneskers kunnskap, erfaringer, teologi, tolkninger eller læresetninger. Vi blir kanskje ikke helt frie, før vi en gang skal stå ansikt til ansikt med Han som skapte oss. Men vi kan i hvert fall begynne prosessen nå. Til å begynne med må en ta bittesmå vaklende skritt, som en baby som nettopp har lært å gå, og som hele tiden ser etter en hånd å gripe tak i, men etter hvert våger en mer. En blir sikrere, stødigere og en lærer av erfaring at det er mulig å gå, til og med på vann og i tett tåke, og en lærer å stole på at veien blir til mens en går.


Før tenkte jeg at det å tro på Gud var et «enten eller». Nå ser jeg på tro som en prosess, noe en lærer og noe en får etter hvert. Det er jo sånn i forhold til andre mennesker også. Ved første møte, vet vi ikke om vi kan stole på den andre. Vi må føle oss litt frem, være ekstra vár og oppmerksom. Men etter hvert som vi tilbringer tid sammen, blir vi bedre kjent. Vi erfarer hvordan personen er, lærer noe om reaksjonsmønster, sinnelag, hva som irriterer, gleder, bekymrer, rører, beveger og morer den andre. Andre kan på forhånd gi oss et inntrykk av personen, og skape et ønske i oss om å møte vedkommende, men før vi selv har lært personen å kjenne, vet vi ikke hvordan han eller hun er. Vi kan lære noe om noen ved å høre andre fortelle, eller ved å lese ting som er skrevet om personen, eller få vite hva han eller hun selv har sagt til andre. Men om vi selv blir kjent med noen, så får vi førstehåndskunnskap, og vi slipper å se gjennom andres «briller». Jeg tror det er mulig å bli kjent med Gud på den måten.


Andre kan fortelle hvordan de har fått livene sine forandret etter et møte med Ham, og det kan inspirere, oppmuntre, glede og tenne håp hos andre mennesker. Det vil føre til at flere vil begynne å søke selv, og få et ønske om å klare seg uten "støttehjul". Om alle forteller om sine egne erfaringer i stedet for om det de har lært av andre mennesker, da tror jeg at det vil skje store ting. Forventning om noe godt. Det er det jeg har i dag.

14 comments:

Thomas said...

Kjente meg veldig igjen i denne teksten. Been there, done that.

Morgan said...

Hei Grete. Utrolig bra skrevet det her. kom til å tenke på et b.vers.
1 Kor 3:1-2 Trur mange av oss kristene ikke har fått den "melken" som vi trenger. Trur nok vi har fått svære kjøtt stykker som vi ikke klare å fordøye. Jeg har selv opplevd det her. Men den dagen jeg fant ut at jeg kunne få "melk", så ble det mye lettere å kunne fordøye ting, og jeg fikk etterhvert en den tryggheten som jeg manglet..
Stå på med bloggingen:)

God Bless U

Maria said...

Her var det noen sammenfallende tanker ja:)
En god beskrivelse du gir, av den usikre famlende ferden, når en forlater andres retningslinjer og opplevelse av troen. Skummelt å begi seg ut på en vei, som ingen har gått før, fordi det er min egen vei. En sti for hver og en.

Det er en prosess, en spennende reise inn i ukjent land, finne ledestjernene på veien, gå seg litt vill i blandt, før en retter inn kursen igjen og vandrer videre med sikrere skritt etterhvert som tryggheten øker:)

Anonymous said...

...for den som våger
den vil finne,

den av oss vil se
at en har alt å vinne

Amelie78 said...

Kjenner meg veldig igjen, Grete... Generelt har vi vel snart en lang liste med ting til felles ;-)

Har forresten rusk under linsa idag... Isj isj ;-)

Ha en super dag!

Klemmer fra Hilde

Maria said...

..det ble litt mye i dag - men så langt jeg kom virket det som noe som er godt gjennomtenkt ;) Så tar jeg resten en annen dag...

Alexandra said...

Utrolig bra skrevet, Grete! Kjente meg godt igjen. Hadde egentlig ikke tid til å lese, og hvertfall ikke til å kommentere, men måtte legge igjen en liten hilsen allikevel:) Regner med det kommer en litt lengre senere.
Takk for at du skriver, Grete! Du er god:)

Baronessen said...

DENNE posten spør jeg om lov til å få sende til en nær venn...???

Moshi said...

Grete, du er genial og burde gi ut en bok vi kunne masseprodusere og gi til alle. takk :)

Sexy Sadie said...

Gud er overalt og ingen steder.

Nina said...

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Jeg synes det var så utrolig bra dette innlegget ditt Grete! Sitter igjen med mange tanker til ettertanke etter å ha lest det! Takk! Fortsett å skrive, det er en velsignelse! Ha en bra forventningsfull dag!

Anne Maria said...

Går også og kjenner på denne forventningen... Er så enig med meg i det du skriver om tro hvor du beskriver det som å lære og sykle. Viktig at det blir egne erfaringer! Det at faktisk Jesus bor i meg!
Alltid spennende å stikke innom bloggen din og lese det du skriver!

mie said...

Godt poeng! Fint å kunne lese "tingene" dine igjen. :)

Grete said...

Hei alle sammen! Setter stor pris på kommentarene dere legger igjen her. Det gleder meg at det jeg skriver betyr noe for noen.

baronessen: Du har min tillatelse :) Håper ordene blir til nytte for den du sender dem til (evt. har sendt dem til)