Google+ Followers

Tuesday, September 26, 2006

Hva er egentlig vitsen?



Mange tanker. Lite skriving. Mange gode møter med mennesker, ansikt til ansikt og på mail. Jeg tenker at det er forskjell på det å snakke med noen, og det å virkelig møte noen. Det er greit med småprat om vær og vind og hverdagsliv, men det blir noe annet når en konsentrerer seg om vesentlige ting, det som opptar oss innerst inne. Da kan vi lære noe, om oss selv, om andre og om det å leve. Sånne møter beriker livet. Vi får mulighet til å gi og til å få. Ikke først og fremst fordi vi leter etter løsninger på hverandres problemer, men fordi vi lytter til det den andre sier.


Å lytte er en kunst som man kanskje må øve seg lenge for å få til. Evnen til å sitte stille og bare høre, uten samtidig å formulere neste svar du skal gi, uten å lete i hjernen etter lignende situasjoner du selv har opplevd, uten å være opptatt av andre ting enn akkurat det som sies i øyeblikket. Det er en kunst. Det er en kunst å virkelig være til stede for andre, og å være til stede i sitt eget liv. Og det er en kunst å et øyeblikk sitte i ro uten å gjøre noe, alene eller sammen med andre. Hvor ofte gjør du det? Hvor ofte tar du en halvtime, fem minutter eller to minutter, der du sitter i ro, uten å lese, uten å spise, uten å planlegge hva du skal lage til middag eller hva du skal gjøre i morgen eller neste helg. En stund der du bare er deg. Det høres kanskje enkelt ut å gjøre det, og noen får det til. Andre igjen har ikke ro på seg. De er rastløse, ikke i stand til å hvile.


Kanskje har mange en ubevisst frykt for å møte seg selv, eller for å møte tanker man ikke vil tenke. Jeg fikk et spørsmål her om dagen. Et veldig godt et. «Hva er egentlig vitsen? Vi blir født, og så dør vi...» Jeg ble nesten litt satt ut, for det var så uventet å få det spørsmålet akkurat der og da. Dessverre hadde jeg ikke tid til å svare, men jeg har tenkt mye på det. Og nå tenker jeg at det kanskje er nettopp det spørsmålet som mange er redde for å møte i stillheten. Hva er egentlig vitsen?


Kanskje er det ikke skummelt for et barn å spørre om det. Kanskje forventer niåringen at jeg som voksen vet. Men når en blir eldre, skjønner en at ingen mennesker egentlig kan gi svaret. Ingen kan bevise noe, eller si at de har fasiten. Og når en innser at ingen mennesker kan gi deg det du dypest sett trenger, kommer kanskje frykten for at en aldri vil finne svar, og da kommer også uroen og behovet for å unngå stillheten. Unngå spørmålet. Kanskje det er derfor så mange har en trang til å gjøre noe hele tiden. Jobbe, høre på musikk, se på tv, planlegge fremtiden, pusse opp, dra på opplevelsesferier, lese haugevis av romaner, handle, surfe på internett, trene, delta på kurs, dyrke hobbyer osv.... Ikke det at det er noe galt med noe av det jeg nevnte her, men vi trenger pauser. Vi trenger pusterom der vi bare kan være, uten å prestere noe. Pusterom sammen med andre, der tiden står stille og der vi er der for hverandre. Der vi ser hverandre og legger bort alle roller vi har. Der vi tør å være ærlig om frykt, tvil og usikkerhet. Der vi tør å la spørsmålene slippe til.


Jeg tror det finnes svar, og jeg tror det finnes hvile fra den uroen som mange kjenner. Jeg tror det finnes en fred som overgår all forstand. Et fast holdepunkt i en kaotisk verden. Men sannheten kan ikke overleveres som en ferdig pakke fra et menneske til et annet. En kan ikke adoptere andres tro. For tro er noe som kommer fra innsiden. Du kan finne den i deg selv i møte med andre, og den kan vokse i møte med andre mennesker. Men du må våge, og du må være oppriktig. Jeg tror at den som leter, vil finne, eller kanskje rettere sagt, bli funnet.



Bokanbefaling: Leve langsomheten av Owe Wikström

11 comments:

Amelie78 said...

Utrolig bra, Grete! Likte dette! Må løpe - men vi snakkes :)

Klem fra Am.

alvilde said...

endelig ny post! det er alltid kjekt å lese det du skriver, du får meg til å tenke. bra,bra:)

jp said...

Du øser av en "kilde"
som bare blir renere, klarere
og mer usminket...
for hver dag som kommer
mot oss som en gave..

mens elven renner videre.

Ordene gir gjenklang der "inne"..

Moshi said...

Utrolig deilig å lese. Jeg tror jeg fikk mitt pusterom, og det var på tide

Amelie78 said...

Forresten: Den boka er veldig bra! Lest den jeg også (dvs mangler litt av den - på slutten - men føler jeg kan si jeg har så å si lest den...)

:-) Klem

Grete said...

Moshi: Så godt at du fikk pusterom. Vi trenger det alle sammen.

Amélie: Er ikke ferdig med boka enda jeg heller. Tar meg god tid. Glad du likte posten!

jp: Gjenklang er bra :)

Alvilde: Koselig å se at du er innom. Tenking er ofte bra det :)

Elisabeth said...

- er arbeidsledig nå for tiden. - har fått god tid til å tenke hvordan jeg kan være til stede i mitt liv og i andres liv. En positiv ting jeg har begynt med nå er å være speiderleder for noen unger i menigheten jeg går i.

hanulf said...

Wow! Så godt skrevet - som vanlig! ;) Likte spesielt disse linjene: "Det er en kunst å virkelig være til stede for andre, og å være til stede i sitt eget liv. Og det er en kunst å et øyeblikk sitte i ro uten å gjøre noe..."

Vet akkurat hva du mener. Har tenkt mye på "kunsten å sitte stille" i det siste; hadde faktisk tenkt skrive om det snart. Men ja, det å være til stede, åndsnærværende, aktivt deltagende, involvert - ikke bare i andres liv, men til og med i sitt eget, kan være et skikkelig balansestykke i blant.

Da jeg skrev stykket "Hibernation" for noen uker siden var det etter at jeg gradvis hadde begynt å føle meg mer tilstedeværende i mitt eget liv etter en lengre dvale. Det var en sånn god følelse! Og når en er til stede selv, kan en bedre være der for andre også. En har så mye mer å gi når en tar tid til å lytte og fylle seg opp på innsida, i stede for å stadig tømme ut... en går tørr, helt enkelt.

Ja, ja, det ble jo en hel post dette her, visst - men godt å "høre stemmen din" igjen! :)

Grete said...

Hyggelig med lange kommentarer, hanulf! Du har rett i at en må ta tid til å bli fylt opp selv, fra innsida, hvis ikke går man tørr, og det blir mindre å gi til andre også. Gleder meg til å lese din post om temaet. Hvis den kommer :)

elisabeth: Det er godt å ha tid til å tenke :)

Krumelur said...

Dette gjorde inntrykk på meg. Tar et par minutter uten å gjøre noe jeg...

Grete said...

Ikke så dumt det, krumelur. Takk for kommentar. Fint å se at noen leser de gamle postene mine også :)