Google+ Followers

Tuesday, October 24, 2006

En dag om gangen













«Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.»


Jeg drømmer om å kunne leve sånn, og jeg øver meg på å leve sånn. Ta en dag om gangen. Ikke bekymre meg for morgendagen. Bare gjøre det jeg kjenner for å gjøre i dag, gjøre det jeg kjenner er rett og godt uten å bekymre meg for hva som vil komme ut av det. Heller bare vente og se, og stole på at det blir noe bra av det. Etter hvert som en lever mer på den måten, vil en se at det faktisk «funker», og etter hvert blir en tryggere og det igjen gjør at en vil våge å leve sånn i enda større grad. «Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg,» sa Jesus for to tusen år siden, og jeg tror det er like gyldig i dag som den gangen. Hva betyr det egentlig? Å søke Guds rike først? Betyr det «å følge bibelen» og utad fremstå som en «god kristen», eller er det noe annet Jesus mener. Jeg tror det handler om at jeg må leve sant og ærlig, og ikke gå på akkord med magefølelsen eller hva jeg skal kalle det. Ikke leve etter bud og regler, men å kjenne etter hva som er rett. For meg. I dag. Samme hvilken situasjon jeg har kommet i, eller har satt meg selv i, så kan jeg alltid velge å lytte til Ham som vet best. Og samme hva eller hvem jeg møter på min vei, så er Han med. Det finnes alltid en vei videre. En vei som Han ser, og det er aldri for sent å søke Guds rike først.


Jeg tror at de fleste av oss, kommer til veikryss i livet. Da gjelder det å stoppe opp og ikke bare følge strømmen eller flertallet. Ikke rase videre på den veien som tilsynelatende ser lettest ut, eller som vil gi minst motstand. For det er ikke alltid sånn at det finnes en lett vei videre, og det er ikke alltid sånn at den letteste veien er den rette. Noen ganger må man gå inn i mørke skoger, men alle skoger tar slutt en gang. Det er ikke sikkert du ser veien foran deg i dag. Kanskje ser du bare et par meter, eller kanskje blir du nødt til å gå rett inn i tåka. Det er skummelt, men jeg har opplevd at jeg slipper å gå alene. Noen ganger krever det et stort mot å våge å følge sin indre overbevisning, og av og til (eller ofte) er en nødt til å legge bort fornuften og ta sjansen på rive i stykker lista med argumenter for eller mot det ene eller det andre. En må våge, på tross av frykt, på tross av bekymringer for fremtiden, og på tross av at en risikerer å miste noe. Når vi velger en vei fremfor en annen, så vil man ofte bli nødt til å velge bort noe. Kanskje må du gi avkall på noe som du er redd for å miste, men jeg tror at vi aldri blir nødt til å velge bort noe vi ikke kan klare oss uten. Kanskje er det nettopp det du frykter, men du vil erfare at det ikke er sånn. Han gir oss det vi trenger. Nok styrke til hver dag. En dag om gangen.


Og i ettertid kan vi snu oss og se tilbake og vite, kjenne og glede oss over at vi våget å stoppe opp og kjenne etter. Og at vi våget å gå inn i tåka. Gud er der. Han vet. Jeg har noen ganger bedt Gud om at ting må løse seg av seg selv, men har ofte fått til svar at jeg må begynne å gå, og så vil han være der. Holde meg oppe. Gi meg styrke nok til å takle hva som helst som måtte komme som et resultat av de valgene jeg tar. Les gjerne sitatet på slutten av forrige post igjen. Han er med. Og om vi velger Hans vei, så vil det gi «kraft i marg og bein». Vær ikke bekymret for i morgen, Gud er der allerede. Vi trenger ikke ha bekymringer for fremtiden, og det har ingen hensikt heller. Når det gjelder håp, er det noe annet. Med håpet som utgangspunkt, er det bare godt å tenke mer langsiktig. Håp får oss til å se fremover, og det gjør det lettere å gå gjennom mørke skoger, balansere på liner, eller henge i tynne tråder. Det er utrolig hva man klarer, bare man vet at det venter noe veldig bra der fremme et sted.


...

(U)fred


Fred

vil du finne fred

du søker

roper etter den

uten ord

uten stemme


fra ditt hjerte

for ditt hjerte

som gråter i skjul

dag som natt


men jeg

ser deg

og min nåde

favner deg

alt ditt


Det er du

som må gi slipp

la det fare

la deg

f

a

l


l


e



Jeg er her og tar imot

...

(Flere dikt finner du i Det blå rommet )


24 comments:

Karina said...

Takk...

Anonymous said...

Jeg henger meg pa forrige kommentar, for jeg har intet a tilfoye, .. annet enn at du er et fint verktoy for HAM vi alle onsker a tjene, fremfor oss selv.
Takk.

Prachuap Khiri Khan
THAILAND

little sister said...

Kjære lille grete!

Hadde du bare visst hvor godt og viktig det er for meg å lese denne teksten i dag. Den hjelper meg å sette en viktig del i livet mitt i perspektiv. Tralala...;)

Tusen takk!

little sister!

little sister said...

Må bare tilføye: Jeg printer den ut og henger den over senga mi;)

Klem!

maria jador said...

Viktig tema for et roligere sinn, og et bedre liv. Det å virkelig være her og nå, slippe taket i tankene om morgendagen, er så vanskelig, men så befriende når man får det til.

Kim Are `s blogg said...

Snø er fint:-)

Grete said...

karina: Takk er et fint og anvendelig ord...

Thailand: Kom til å tenke på det en felles venn av oss sa. Vi er heldige :)

little sister: Det gleder meg stort at du fant noe du trengte :) Klem!

maria jador: Ja, det er befriende. En helt annen måte å leve på egentlig.

kim are: Jepp! Snølykter er også fint. Det har vi laget i dag :)

Anonymous said...

Sitter her i Thailand og ser pa kontrastene. Mange raser av sted for a ta del i "utviklingen" av en storre "rikdom", mens andre star pa et hjorne og drommer om et liv de hvite, som passerer forbi, har. Andre igjen er lut fattige pa penger.. men har et smil a komme med. Et ekte smil. Andre smil ser jeg i tusentall her nede, men de "betyr" noe annet.
De siste jeg nevnte lever i dagen i dag, for de har ingen "illusjoner" om morgendagen, som "drommene" til de som jager av sted mot lykke og rikdom. De fattige kan ikke ta del i velstanden her jeg sitter og skuer dem, og jeg lurer egentlig pa? Jeg sitter liksom pa en post mellom de "velstaende" og de "fattige" og ser kontrastene, hvem er mest tilstede i det sanne livet med var Far? De utenfor her tror ikke slik vi er opplert til a tro, men de vet at det finns "noe" der inne, men er litt redd "det", kanskje slik vi oppi Norge er. Er de lenger unna Gud, med sin TRO, og er vi i Norge nermere med var "riktige" TRO.... og hvem er mest tilstede... og....

Tenk om disse kunne ha mottes og delt "rikdom" med hverandre.

Ja, vi er heldige Grete :-)

Småen said...

Takk for kommentar på bloggen min;) Det passte fint, for da fikk lest den gode teksten her. Har blitt minnet mye om de versene i det siste. Tror Gud har mye for oss som vi ikke klarer å ta imot fordi vi er opptatt av bekymringene våre...

Bottom Buzzer said...

Nydelig post, og noen ganger når jeg leser det du skriver så føler jeg at du er min tvillingsjel.

Før bekymret jeg meg ikke for morgendagen fordi innstillingen var "jeg driter i hvordan det går med meg", og jeg valgte alltid den letteste og billigste løsningen.

Nå bekymrer jeg meg heller ikke for morgendagen fordi jeg vet at Gud ikke driter i hvordan det går med meg, og jeg velger derfor stort sett den riktige løsningen, selv om den kan være tøff og koste mye mer.

Grete said...

Thailand: Det du skriver får meg til å tenke på hvor annerledes jeg tenkte før om disse merkelappene vi setter på oss selv og andre. Det gjelder å leve i dag, for morgendagen vet vi ingenting om. Nå kom jeg på et dikt som hang over kjøkkenbordet hjemme hos oss da jeg var lita. Jeg kunne det på rams da jeg var rundt ti år. Skal se om jeg husker det ennå....

Dagen i dag er en merkelig dag.
Den er din.
Dagen i går slapp deg ut av hendene.
Den kan ikke få noe annet innhold enn du alt har gitt den.
Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.
Du vet ikke om du kan regne med å råde over den.
Men dagen i dag er den eneste du kan være sikker på.
Den kan du fylle med hva du vil.
Benytt deg av det.
I dag kan du glede et menneske.
I dag kan du hjelpe en annen.
I dag kan du leve slik at noen i kveld er glad for at du er til.
Dagen i dag er en betydningsfull dag.
Den er din.

(Hm... Kloke ord)

småen: Ja, jeg tror det lønner seg å ikke bekymre seg jeg. Det har i hvert fall liten hensikt å gjøre det.

bottom buzzer: Det er rart egentlig. En kan ha levd så forskjellige liv, og likevel kjenne seg igjen i andre. Selv om en ikke har møtt hverandre en gang. Men så har vi møtt den samme.

Prinsessen som ingen kunne trollbinde said...

Hei Grete....
Takk for en hyggelig hilsen i bloggen min:)Godt å høre at det jeg skriver blir satt pris på.

Du skriver alltid så vakkert Grete... diktet ditt var veldig flott!

Ina said...

AMEN!! Den er jeg helt enig i Grete!:D

Ina said...

ville bare tilføye det at du er nå lagt til på min liste over blogger som er verdt å lese.. så hvis du får en del kommentarer på siden din fra folk du ikke vet hvem er,så har de kanskje funnet siden din igjennom min:D

Anonymous said...

STRUTSE-RELIGION

Hva er det som er så spesielt med oss arme sjeler her under stjernene, som liker å fremstå som SANNE, og KRISTNE i tillegg, og alikevel halter vi gjennom livet med problemer av ymse slag?

Finns det en ”feighet” å spore i det etablerte ”kristenlivet”, slik de fleste av oss ”sanser” det å være innordnet i det kristne miljø, og/eller er det en viss uvitenhet ute og går? Kan det være at vi simpelthen ikke VÅGER å se oss selv i SPEILET, og se den sannhet som råder i livene våre der vi faktisk står? Er vi “tilstede” I oss selv i dag, eller blir det for “TØFT”?

Kan definisjon av strute-religion bli noe som dette mon tro?

• Vi stikker hodet i sanden for å UNNGÅ å konfrontere viktige spørsmål som dukker opp i livets løp?

• Vi skyver skylden for ”URO” i det INDRE over på SATAN, og de ONDE ÅNDER?

• SATAN og de ONDE ÅNDER er de som herjer med vårt liv, osv...osv...?

Her kan jeg sitere ledere i kristne miljøer i hopetall, men nøyer meg med å stille enda flere spørsmål.

• Lirer de som prøver å være kristne “ledere” ut av seg de utroligste “historier” de selv har sittet hjemme og BAKT sammen til ei smørje om satan og de onde ånders verk, for slik å ta fokus bort fra oss selv, for det er da ikke oss det er noe med,..vel...? for de ånder som finns som vi vanlige dødelige egentlig ikke forstår rekkevidden eller meningen med alikevel, tar GUD selv seg av, og vi kan bare glemme å sysle med Herrens oppgaver.

• Jesus har da lidd for oss, og tatt på seg alle synder for oss, osv....... i det uendelige, for å se bort fra det faktum at det faktisk RØRER seg NOE der INNE i OSS selv, vi ennå ikke forstår følgene av?

• JA, er det er NOE som RØRER seg INNE i OSS, og kan vi noen gang greie å løpe fra dette som ”drar” INNI oss?. Vi kan stikke hodet, og hva det måtte være, i sanden til det går over, men går DET over?.
• Er det bare en flukt så tung at man faller sammen i nervesammenbrudd og det som verre er, men finns det da noe håp?

• Er det da de sterke MURER brister?
• Finns det dimensjoner i våre liv vi ennå ikke sanser grunnet stengsler som HOVMOD og BLINDHET?

Hvordan kan vi slippe HERREN inn i våre liv?

Gud kan komme inn å ta del i våre liv, etterhvert som vi våger å ta ut vårt eget ”SKRAMMEL” og “SKROT”, slik at det blir plass for HAM å slippe til i våre liv. Flere av herr og fru Hvermannsen i gata erfarer dette. De gjør simpelthen HERREN selv etterhvert til Herre i sine liv, slik at de kan slippe å være herre selv lenger. Det at vi selv prøver å være herrer, ser ut til å være en stor årsak til den uro vi sliter og har slitt rundt med i livet.

Strutse-religionen har ikke plass blant oss mennesker, for det var den JESUS advarte så sterkt i mot i sin tid. Den bare skader mennesker fremfor å løfte oss opp til en bedre hverdag i TRO, SANNHET og LYDIGHET til den virkelige Herre, og ikke oss selv.
All makt forsvinner fra menneskene, og alle blir likestilte med begge beina på jorden. Ingen over, ingen under, men sidestilt. Ledere blir da omdannet til TJENERE for GUD, på lik linje med alle andre, med den rikdom som følger i å følge denne vei videre gjennom livet.

Da er vi inn på en vei der overskudd og velvære kan komme tilbake i våre liv, eller for de av oss som aldri har følt det før, vi kan få føle det for første gang i våre liv.

Kjære far. Takk for at du har latt meg utvikle meg i ånden, slik at jeg kan nå etterhvert er i stand til å skille mellom deg og meg, hvem av oss som er herre. Du har vist meg dette, sammen med de mennesker jeg er sammen med på møter hver uke. Måtte flere ta del i denne frigjøringsprosessen det er å slippe taket, og la Gud få overta livene våre mer og mer. Da forsvinner alt STREV etter å PRESTERE noe som helst. Da er det bare Gud som kan ta ÆREN for alt, og vi blir bare redusert til et verktøy for
ham, hvor enn vi kommer fra her på den grønne jord.

Takk også for at DU kjære FAR viser meg hvor uendelig lite jeg egentlig forstår av dine planer med SKAPELSEN enda, men at jeg i TRO på deg, og TROFASTHET til å følge deg hver dag, om det ryker eller fyker, uten å løpe fra det ansvar du har gitt meg, nemlig å leve på den sanne sti, og ikke prøve meg mer på løgnens vei mer, vil utvikle meg videre inn i din åndelige verden, og skue mer av ditt verk. Mitt gamle liv i hvite og svarte løyner, bak smil som egentlig skjulte dyp sorg og redsel, er over, og dit vil jeg aldri tilbake til. Dette livet var i ferd med å ta livet av meg, eller snarere, det gjorde det, slik at Du fikk sjansen å komme til i mitt liv for første gang.

Jeg vet av erfaring at disse ord er vanskelig å tolke, for de blir bare tolket av oss mennesker hvor vi står nå, akkurat nå.

Jeg har lest de samme tekster gjennom en årrekke i en liten bok jeg har, og erfarer “TEKSTEN” forandrer seg for hvert år jeg kommer innom den samme teksten.
Det er for meg en indikator på at jeg er i en “prosess” der synet på livet er i endring til det mere positive, ikke status quo som tidligere.
Vi er i besittelse av 29 bokstaver her oppe i det høye nord, og med disse bokstaver skal vi formidle det som “rører” seg der inne hos OSS selv, og da er det bare slik
at vi må bruke de samme bokstaver og ord alle andre bruker med sin personlige tolkning av innhold i. Og ut fra det former vi vår egen tolkning av hva som rører seg inni oss, inntil Herren selv får regjere der.
SLIK ER DET BARE, OG SLIK HAR DET ALLTID VÆRT.

Hva er det vi egentlig er redd for?

Din vilje skje med oss kjære far, ikke vår egen.

Prachuap Khiri Khan 5.11.2006

Grete said...

Takker for kommentarer, prinsessen, ina og Jan! Jan, du har den hittil lengste kommentaren på bloggen tror jeg :) Det er sant som du skriver at vi leser ut fra vår egen forståelse. Utgangspunktet vi har, er avgjørende for hvordan vi forstår en tekst, og for hva vi får ut av den. Men jeg tror jeg henger med på tankene dine. Vi skal alle være likestilte, og vi trenger å få bort "skrammel og skrot" for å virkelig kunne leve.

Anonymous said...

Ha en virkelig fin MANDAG, alle sammen.
Det er ved a samles, og dele erfaringer, vi alle sammen modnes, og henger med.

Jeg er med dere. Er bare en TANKE unna i disse tider.

fra Prachuap Khiri Khan

Anonymous said...

Takk for besøket på bloggen min. Alltid hyggelig med nye bekjentskaper. Jeg legger bloggen din i favoritter, så kan jeg følge med. Her var det mye bra...

Grete said...

Velkommen tilbake :)

Sandra said...

Ja, det er en bra utfordring! Å lære seg å kaste bekymringssekken som blir større og større.

Jeg har tenkt mye på det selv i de siste... Hvorfor gidder vi å drasse på det, når Jesus har sagt han kan ta alt?

Tror vi gjør det vanskligere enn det det er..

Grete said...

Det tror jeg også, Sandra. At vi ofte gjør ting vanskeligere enn de er. Det finnes alltid en vei videre, men det er ikke alltid at vi ser hele veien før vi begynner å gå. Vi får ta en dag om gangen, eller kanskje til og med ett skritt om gangen. Og så får vi stoppe opp ofte, og tømme sekken for unødvendig innhold :)

Alexandra said...

Hei, Grete!
Lenge siden jeg har vært i "bloggverden" nå.
De siste ukene har jeg tenkt på akkurat dette, dette med bekymringer. Jeg bekymrer meg så altfor, altfor mye. I en handling i nuet, i selve handlingen, sitter jeg å tenker på hva dette vil føre til. Det er da et klart tegn på at her er bekymringene allerede fosset over kanten. Det var deilig å lese dette. Det var som om du hadde kopiert ut tankene i hodet mitt.
Jeg har tenkt på det at vi må ta en dag om gangen, og om kvelden legger jeg meg ned, sier at dagen i morgen er den som teller, ikke de kommende dagene. Denne tanken starter idet jeg kommer med den, og utløper idet jeg sovner. Det er så lett å tenke slik, men ikke utføre. Det er det jeg må lære meg; å utføre.
Med din tekst som inspirasjon, skal jeg legge meg ned med samme tanken, og gjenta den i morgen tidlig. Derfra skal jeg prøve å leve den ut hele dagen.
Takk, Grete:)

Grete said...

Hei Alexandra! Takker for kommentaren din. Har lest den før, men ikke kommentert den. Det er så bra det du skriver om bekymringer her. At de allerede har fosset over, om vi bekymrer oss for resultatet av en handling mens vi utfører den. Det beste er vel bare å gjøre det vi kjenner er rett og godt, uten å tenke på konsekvensene. Bare stole på at det kommer noe bra utav det. Leve en dag om gangen, eller en time om gangen.

Anonymous said...

Søkte: Gud er god, - i Bloggen din.
Og kom til visdomsord fra oktober 2006. TAKK!
"Veien blir til mens vi går."

Harald minstebror.