Google+ Followers

Sunday, February 19, 2006

Et godt spørsmål

Jeg fikk en kommentar fra en anonym leser på den forrige posten i bloggen min. Han eller hun stilte et veldig godt og ærlig spørsmål. Et spørsmål som ofte var oppe i tankene mine før, men som jeg ikke en gang våget å formulere. Jeg hadde ikke mot til å innrømme, verken for meg selv eller andre, at dette var noe jeg tenkte på.


Her er kommentaren jeg fikk:

du sier at Gud er gla i oss, og ønsker å trøste oss når vi er lei oss, sliter med tunge tanker ol. men hvordan skal man ta imot den trøsten? når man har problemer med idet hele tatt å tro at han finnes..?

Jeg har tenkt en del på hva jeg skulle svare. Det er så lett å si: «Det er bare å tro.» For hva når det føles vanskelig å tro? Jeg vet at det i hvert fall ikke ville hjulpet meg noe som helst å få et sånt svar. For var det noe jeg strevde med, så var det nettopp dette med å tro. Selv om jeg ikke innrømmet det, ja kanskje de gangene jeg virket mest skråsikker på dette som gjaldt de usynlige sidene av livet, så tvilte jeg på om Gud i det hele tatt fantes. Han var som en fjern tanke, hundrevis av mil unna. Jeg trodde nok at han var der, man han så meg fra et sted langt borte fra. Jeg hørte mange si (og jeg sa det sikkert selv også) at Gud er nærmere enn den luften du og jeg puster inn. Men jeg trodde det ikke egentlig, selv om jeg ønsket å tro det. Så dette med å tro, trenger ikke å være så enkelt. Jeg hadde ikke mot til å slippe tvilen til. For jeg trodde at det var troen min som skulle frelse meg. Så hvor mye hjelp og trøst jeg kunne få fra Gud, var avhengig av hvor mye jeg trodde på ham.

Men nå tror jeg ikke at troen min betyr så mye. Jeg tror til og med at Gud er der, og at han er like nær, de gangene jeg stiller spørsmål, og de gangene jeg føler at troen min er like svak som et slapt håndtrykk eller som ensomme tanker. Det er ikke meg det kommer an på lenger. Jeg trenger ikke en gang å tro. For han er der likevel. Så kanskje handler det om å glemme dette med at en må tro. Kanskje det er nok å tenke at, Gud hvis du er der og hvis du bryr deg om meg, så vil jeg ta imot det du har å gi. For hvis han er den jeg tror at han er, så vet jeg at han bryr seg om deg. Og jeg vet at den trøsten og hjelpen han kan gi, er noe annet og noe bedre enn det jeg kan gi deg. Eller det noen andre kan gi deg. Jeg tror at han vet akkurat hva du trenger, og jeg tror han lengter etter å gi deg det du trenger. Også om du har problemer med å tro at han finnes.

Det ble svaret mitt. Nå slipper jeg til andre som vil bidra. Jeg vet det er mange fornuftige mennesker som er innom og leser bloggen min. Kanskje har noen av dere et godt svar på det gode spørsmålet.




Thursday, February 16, 2006

Noen spørsmål om det å være foreldre

Hva er det som gleder en god mor eller en god far mer enn noe annet? Veloppdragne barn? Lydige barn? Suksessrike barn? Glade barn? Hvis du har vært barnevakt for noen en gang. Hva tror du var viktigst for foreldrene? At barnet «hørte etter» og «oppførte seg», eller at barnet hadde det godt og trygt sammen med deg?


Hva må et barn gjøre for å fortjene foreldrenes kjærlighet?

Hva må et barn la være å gjøre for å fortjene foreldrenes kjærlighet?


Spørsmålene er egentlig helt på jordet. Jeg er enig i det. Vi elsker ikke barna våre fordi de er snille, vakre, lydige eller flinke. Vi elsker dem fordi de er barna våre. Vi gleder oss med dem når det går dem godt, når de lærer seg å gå, når de får fem pluss på en matteprøve, når de er tøffe nok til å si imot mobberne i klassen, når de vinner OL-gull eller når de får drømmejobben. Men ikke noe av dette forandrer kjærligheten vi har til dem. Og vi er akkurat like glad i dem den dagen de stryker til eksamen, mister jobben, eller svikter vennene sine. Kjærlighet har ikke med prestasjoner å gjøre. Likevel stiller jeg spørsmålene:

Hva må et barn gjøre for å fortjene foreldrenes kjærlighet?

Hva må et barn la være å gjøre for å fortjene foreldrenes kjærlighet?


Jeg tror faktisk at det fins mange som spør seg selv om dette. Ikke alle har opplevd betingelsesløs kjærlighet fra foreldrene sine. Derfor er det mange som prøver så godt de kan å være «flinke». For jeg tror at vi alle lengter etter anerkjennelse og aksept. Det finnes også mange som kaller Gud sin far, men som tror han er en far som krever lydighet, og som setter betingelser for kjærligheten.


Jeg tror ikke han er sånn. Jeg tror at han er kjærlighet. Jeg tror at han elsker deg på tross av nederlagene dine, på tross av din utilstrekkelighet og dine feil. Jeg tror han sørger med deg når du har det vondt, når du sliter med tunge tanker og når du føler deg ensom. Jeg tror at han lengter etter å trøste deg.


Hva er det vondeste en mor eller far kan oppleve? Jeg har ikke noe fasitsvar på det, men hvordan ville du føle det om din egen sønn eller datter, vendte deg ryggen? Om ungen din sa: «Jeg tror ikke at du er glad i meg, så nå drar jeg min vei, og jeg kommer aldri hjem igjen. Jeg vil ikke ha noe mer med deg å gjøre.» Ville du ikke lengtet hvert sekund etter at ungen din skulle komme hjem igjen? Og om dagen skulle komme, da han stod på trappa og ba om å få komme inn. Hva ville du møte han med? Krav om forbedring eller åpne armer?



Friday, February 10, 2006

Et bilde av et bilde

Dette er ikke Jesus:

Bildet over, som jeg også la ut i den forrige posten, er ikke Jesus. Det er ikke et bilde av ham heller. Bare et bilde av et bilde som noen har i tankene sine. Likevel tenker de fleste på Jesus når de ser dette bildet, som er en ganske «pen» fremstilling av Jesus på korset. Men det er ikke Jesus på korset. Bare et bilde av et fantasibilde. Ingen av bildene i denne posten er Jesus. Vi vet ikke hvordan han så ut da han gikk på denne jorda for to tusen år siden, men det betyr ikke noe heller.

Den virkelige Jesus blir heller ikke skadet av at det finnes mindre fordelaktige fremstillinger av denne «bilde-Jesus». Jeg føler ikke at noen tråkker på meg eller troen min ved å lage eller publisere slike bilder heller. Jeg trenger ikke rope ut, gå i demonstrasjonstog eller skrive sinte avisinnlegg når jeg ser bilder som f.eks dette:

Eller dette:




Det er jo bare bilder og tegninger. Den virkelige Jesus er noe annet. Noe langt større. Hevet over alle materielle ting. Han er Gud.

Som jeg skrev i forrige post, så tror jeg Gud ønsker kontakt med alle mennesker. Både med de som kaller seg kristne og de som ikke gjør det. Og jeg tror at alle kan høre fra Gud. Er det da naturlig at vi er nødt til å dra til en spesiell bygning for å høre Guds ord? Er det naturlig at vi må høre Guds ord gjennom andre mennesker? Før trodde jeg at jeg måtte gå på møter, (i betydningen en organisert tilstelning med tale og sang,) for å få «påfyll». Taleren jeg hørte på hadde kanskje hørt på en annen taler igjen, en som hadde enda større anerkjennelse blant folk, for å på påfyll. Og denne igjen hadde kanskje vært på en lederkonferanse med kjente forkynnere og kristne ledere fra ulike land, for å få påfyll... Er det nødvendig da? Når Han som de underviser om ønsker kontakt med hvert enkelt menneske. Trenger vi mellommenn mellom oss og Gud? Jeg sier ikke at vi ikke trenger andre mennesker. For det tror jeg vi gjør. Vi er ikke skapt til å leve alene. Vi er ikke «øde øyer». Vi trenger hverandre, men vi trenger ikke noen til å stå mellom oss og Gud. Jesus åpnet veien for oss alle.


Les gjerne "My little Jesus"

Wednesday, February 08, 2006

"Du er en fare for deg selv og andre. "




Det finnes de som mener det at jeg er en fare for meg selv og andre. Heldigvis er det ikke leger, psykiatere eller mennesker som kjenner meg, som kommer med slike uttalelser, bare noen jeg har diskutert med i et forum på nettet. Så jeg smilte litt for meg selv da jeg leste det. Grunnen til at jeg er «farlig», er at jeg sier at jeg ser på Gud som en god far. En som ikke krever noe av meg, men som har ubegrenset med kjærlighet. Til alle. Jeg tror som Paulus og mange andre, at jeg har lov til alt. At Gud ikke dømmer meg etter hva jeg gjør eller ikke gjør. At livet ikke handler om å følge regler og bud en kan lese seg frem til i en bok. At livet ikke går ut på å gjøre så godt en kan, for at Gud skal bli fornøyd. Så jeg kanskje en gang i fremtiden, kan få høre at en er blitt godkjent og skal få leve i all evighet. Jeg tror ikke det er sånn.


Jeg tror at han som skapte oss, gjorde det fordi han ville ha noen å være sammen med, og noen å dele sin kjærlighet med. Jeg tror han skapte oss med en fri vilje, fordi ingen kan tvinges til å elske. Jeg tror at vi kan velge å ha kontakt med Gud, eller velge å ikke ha noe med han å gjøre. Uansett så har han valgt oss. Jesus døde for all verdens synd. Mine synder, dine synder, kongens synder, pavens synder, muslimers synder, flaggbrenneres synder og knivstikkeres synder. Han valgte å dø for oss.


Jeg tror at Jesus banker på døra til alle, og at vi velger om vi vil åpne eller ikke. Om du åpner døra, så spør han ikke om du har det rent og pent og ordentlig. Du slipper å løpe inn og rydde sammen det verste. Gjemme nederlagene og feilene i skapet, feie utilstrekkeligheten under teppet. Han ber bare om å få komme inn, for han har så mye å gi deg. Og det han har å tilby er ikke enda flere krav. Krav har du sikkert nok av fra før. Han kommer ikke for å fortelle deg om alt du må forandre før han kan flytte inn. Han kommer ikke for å be deg om å skjerpe deg og ta deg sammen, eller om å prøve litt hardere.

Han kommer med fred. Fred som er mangelvare i denne verden, i menneskers indre og i verden forøvrig. Han kommer for å si at du kan hvile, og at du kan få hvile nå.

Han kommer for å spørre hvordan du har det. Selv om han vet det. Han vet at du trenger å bli sett, at du trenger å bli forstått. Han vet akkurat hvordan du har det, hvorfor du har det sånn, og han ser den beste veien videre.

Han kommer med glede. Og da snakker jeg ikke om en hurtig forbigående lykkefølelse, men noe dypere. Noe som er der på tross av omstendigheter. En glede som ligger på bunnen, samtidig med sorg, smerte, lidelse eller lykke.

Alt dette vil han gi deg. Ikke fordi du har fortjent det, fordi du har bedt om det, eller fordi din tro er så sterkt. Kun en ting ber han deg om. Å ta imot.