Google+ Followers

Tuesday, April 04, 2006

Jeg ser at du er redd

(Bildet tok jeg på Ulvøya, mars 2006)



Jeg ser at du er redd,

men vet du egentlig hva du frykter?

Du prøver å holde masken,

du tar deg sammen

og gjør så godt du kan.

Du innrømmer at du har tunge stunder,

men når våget du sist

å kjenne etter hvordan du har det,

og hvordan det er å være deg i dag?


Jeg ser at du er redd.

Har du kanskje stengt følelsene inne?

Holdt du dem nede og trykket dem sammen

så du akkurat greide å få glidelåsen igjen?

Hva når den ikke holder lenger.

Hva om den gir etter mens du er ute og leter

etter en mirakelkur

som skal fjerne det vonde for alltid.


Jeg ser at du er redd.

Kanskje vet du at enkelte ting tar tid,

at dype kutt må ha pleie for å kunne leges,

at noen sår må renses

og ha luft for å kunne gro.

Du kan teipe og plastre med

alt du finner,

men det er der likevel.


Jeg ser at du er redd,

men selv om det gjør vondt

å rive av et plaster

som har fått så lang tid til å gro seg fast,

så er det kanskje det som må til?

Kanskje kjenner du at det klør,

og kanskje vet du at det er på tide

å gjøre noe med det.


Jeg ser at du er redd,

for det er du som må våge.

Jeg tror at du er sterk nok,

også når du ikke tør tro det selv.

Men det er ditt liv,

dine tanker og dine tårer.

Når vil du slippe forandringen til?

Er det nå du skal åpne den døra

som såvidt står på gløtt.

Er det i dag lyset skal få slippe til?


Jeg ser at du er redd,

men du er ikke alene.

Se deg rundt.

Ser du hender som rekkes frem,

og skuldre du kan gråte på,

ører som kan lytte

og hjerter som kan se.


Jeg ser at du er redd,

men det finnes ord om håp,

om nye tider og lyse dager.

Ord som venter på å bli tatt imot,

som venter på at du skal lytte

og våge å tro

på styrken i din svakhet,

og håpet i mørket,

på tro gjennom tvil.