Google+ Followers

Tuesday, September 26, 2006

Hva er egentlig vitsen?



Mange tanker. Lite skriving. Mange gode møter med mennesker, ansikt til ansikt og på mail. Jeg tenker at det er forskjell på det å snakke med noen, og det å virkelig møte noen. Det er greit med småprat om vær og vind og hverdagsliv, men det blir noe annet når en konsentrerer seg om vesentlige ting, det som opptar oss innerst inne. Da kan vi lære noe, om oss selv, om andre og om det å leve. Sånne møter beriker livet. Vi får mulighet til å gi og til å få. Ikke først og fremst fordi vi leter etter løsninger på hverandres problemer, men fordi vi lytter til det den andre sier.


Å lytte er en kunst som man kanskje må øve seg lenge for å få til. Evnen til å sitte stille og bare høre, uten samtidig å formulere neste svar du skal gi, uten å lete i hjernen etter lignende situasjoner du selv har opplevd, uten å være opptatt av andre ting enn akkurat det som sies i øyeblikket. Det er en kunst. Det er en kunst å virkelig være til stede for andre, og å være til stede i sitt eget liv. Og det er en kunst å et øyeblikk sitte i ro uten å gjøre noe, alene eller sammen med andre. Hvor ofte gjør du det? Hvor ofte tar du en halvtime, fem minutter eller to minutter, der du sitter i ro, uten å lese, uten å spise, uten å planlegge hva du skal lage til middag eller hva du skal gjøre i morgen eller neste helg. En stund der du bare er deg. Det høres kanskje enkelt ut å gjøre det, og noen får det til. Andre igjen har ikke ro på seg. De er rastløse, ikke i stand til å hvile.


Kanskje har mange en ubevisst frykt for å møte seg selv, eller for å møte tanker man ikke vil tenke. Jeg fikk et spørsmål her om dagen. Et veldig godt et. «Hva er egentlig vitsen? Vi blir født, og så dør vi...» Jeg ble nesten litt satt ut, for det var så uventet å få det spørsmålet akkurat der og da. Dessverre hadde jeg ikke tid til å svare, men jeg har tenkt mye på det. Og nå tenker jeg at det kanskje er nettopp det spørsmålet som mange er redde for å møte i stillheten. Hva er egentlig vitsen?


Kanskje er det ikke skummelt for et barn å spørre om det. Kanskje forventer niåringen at jeg som voksen vet. Men når en blir eldre, skjønner en at ingen mennesker egentlig kan gi svaret. Ingen kan bevise noe, eller si at de har fasiten. Og når en innser at ingen mennesker kan gi deg det du dypest sett trenger, kommer kanskje frykten for at en aldri vil finne svar, og da kommer også uroen og behovet for å unngå stillheten. Unngå spørmålet. Kanskje det er derfor så mange har en trang til å gjøre noe hele tiden. Jobbe, høre på musikk, se på tv, planlegge fremtiden, pusse opp, dra på opplevelsesferier, lese haugevis av romaner, handle, surfe på internett, trene, delta på kurs, dyrke hobbyer osv.... Ikke det at det er noe galt med noe av det jeg nevnte her, men vi trenger pauser. Vi trenger pusterom der vi bare kan være, uten å prestere noe. Pusterom sammen med andre, der tiden står stille og der vi er der for hverandre. Der vi ser hverandre og legger bort alle roller vi har. Der vi tør å være ærlig om frykt, tvil og usikkerhet. Der vi tør å la spørsmålene slippe til.


Jeg tror det finnes svar, og jeg tror det finnes hvile fra den uroen som mange kjenner. Jeg tror det finnes en fred som overgår all forstand. Et fast holdepunkt i en kaotisk verden. Men sannheten kan ikke overleveres som en ferdig pakke fra et menneske til et annet. En kan ikke adoptere andres tro. For tro er noe som kommer fra innsiden. Du kan finne den i deg selv i møte med andre, og den kan vokse i møte med andre mennesker. Men du må våge, og du må være oppriktig. Jeg tror at den som leter, vil finne, eller kanskje rettere sagt, bli funnet.



Bokanbefaling: Leve langsomheten av Owe Wikström

Wednesday, September 13, 2006

Forventning



Noen ganger bærer jeg på følelser eller tanker som jeg først ikke kan sette ord på, men så kommer ordene etter hvert. Til å begynne med kanskje bare ett. I dag tenker jeg på ordet forventning, og da i betydningen positiv forventning. En trygghet og en visshet om at noe godt kommer til å hende, selv om en selv enda ikke vet hva dette gode er. Det er godt og lett å bære på en slik forventning. Det handler vel om tro også. En tro som er noe helt annet enn den troen jeg jaget etter før. Jeg trodde at troen på Gud var noe jeg kunne opparbeide meg. Både troen på hans eksistens, og troen på at Han brydde seg om livet mitt. Jeg hadde lært, og jeg trodde at det som ville gjøre meg tryggere på Ham, var å delta på kristne møter, lese bibelen og annen kristen litteratur, høre på kristen musikk og be, og kanskje enda viktigere: Fortelle andre at de også måtte tro på det som jeg selv strevde med å tro på. Jeg skulle ikke stole på følelsene mine, ikke bygge på følelser, men på det valget jeg hadde tatt. Fordi jeg hadde bestemt meg for å tro, skulle jeg stole på at alt var i orden. Men jeg var hele tiden på leting etter noe som skulle gi meg den fundamentale tryggheten som jeg manglet, og som jeg kanskje ikke engang ville innrømme for meg selv at jeg ikke hadde. Jeg lette i bøker, i taler, i musikk, i andre mennesker, men glemte, eller unngikk, å se inn i meg selv. Det var for skummelt å være ærlig og innrømme at tvilen mange ganger overskygget troen, at jeg ofte følte at Gud var langt langt borte fra meg og at hele «kristenlivet» føltes som en ekstra byrde og en kilde til dårlig samvittighet fordi jeg ikke «gjorde nok» eller «trodde nok». Jeg hadde ingen tro på at Gud kunne snakke direkte til meg, selv om jeg hadde lært av andre og av bibelen at Gud hadde «tatt bolig i meg», at han hadde flyttet inn i meg. Av og til, hadde jeg tro på at Gud ønsket å meddele seg til meg, men jeg trodde ikke at jeg var god nok, eller «åndelig» nok. Jeg hadde ikke bedt nok eller lest nok i bibelen.


Jeg tror jeg var redd for å miste troen min, og hva ville skje med meg når jeg døde da... Frykten gjorde at jeg ikke våget å gi plass til tvilen. Jeg klamret meg fast til den lille troen jeg hadde, og følte hele tiden at den var i ferd med å renne mellom fingrene på meg. Jeg burde ha sluppet taket, og jeg tror det var det jeg gjorde til slutt. Da kunne jeg begynne fra scratch, og være ærlig med meg selv og med Ham. Den troen jeg etter hvert fikk og fortsatt får, er min tro, og ikke en tro jeg har adoptert av andre. Ikke en etterligning, men noe ekte. Ikke en stor tro, men en voksende tro, der hvert nytt steg, er mitt steg på min vei, og der erfaringene er mine erfaringer. Det kan være skummelt å gå selv, uten å støtte seg til andre menneskers meninger og oppfatninger. Det er noe nytt og ukjent. Som å lære å sykle. Jeg husker det godt: Det var på veien rett utenfor huset vårt. Jeg tråkket rundt og klamret meg til styret, mens noen løp bak og støttet meg. Jeg visste at den som holdt meg, snart ville slippe taket, og at jeg måtte klare meg på egen hånd. Full konsentrasjon, hjertebank, redsel, spenning og tunga rett i munnen. Men for en følelse det var da jeg endelig greide det!


Jeg sier ikke at vi må klare oss selv med en gang. Kanskje vi ikke er modne til det, når vi er vant til å støtte oss til andre menneskers kunnskap, erfaringer, teologi, tolkninger eller læresetninger. Vi blir kanskje ikke helt frie, før vi en gang skal stå ansikt til ansikt med Han som skapte oss. Men vi kan i hvert fall begynne prosessen nå. Til å begynne med må en ta bittesmå vaklende skritt, som en baby som nettopp har lært å gå, og som hele tiden ser etter en hånd å gripe tak i, men etter hvert våger en mer. En blir sikrere, stødigere og en lærer av erfaring at det er mulig å gå, til og med på vann og i tett tåke, og en lærer å stole på at veien blir til mens en går.


Før tenkte jeg at det å tro på Gud var et «enten eller». Nå ser jeg på tro som en prosess, noe en lærer og noe en får etter hvert. Det er jo sånn i forhold til andre mennesker også. Ved første møte, vet vi ikke om vi kan stole på den andre. Vi må føle oss litt frem, være ekstra vár og oppmerksom. Men etter hvert som vi tilbringer tid sammen, blir vi bedre kjent. Vi erfarer hvordan personen er, lærer noe om reaksjonsmønster, sinnelag, hva som irriterer, gleder, bekymrer, rører, beveger og morer den andre. Andre kan på forhånd gi oss et inntrykk av personen, og skape et ønske i oss om å møte vedkommende, men før vi selv har lært personen å kjenne, vet vi ikke hvordan han eller hun er. Vi kan lære noe om noen ved å høre andre fortelle, eller ved å lese ting som er skrevet om personen, eller få vite hva han eller hun selv har sagt til andre. Men om vi selv blir kjent med noen, så får vi førstehåndskunnskap, og vi slipper å se gjennom andres «briller». Jeg tror det er mulig å bli kjent med Gud på den måten.


Andre kan fortelle hvordan de har fått livene sine forandret etter et møte med Ham, og det kan inspirere, oppmuntre, glede og tenne håp hos andre mennesker. Det vil føre til at flere vil begynne å søke selv, og få et ønske om å klare seg uten "støttehjul". Om alle forteller om sine egne erfaringer i stedet for om det de har lært av andre mennesker, da tror jeg at det vil skje store ting. Forventning om noe godt. Det er det jeg har i dag.