Google+ Followers

Tuesday, October 24, 2006

En dag om gangen













«Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.»


Jeg drømmer om å kunne leve sånn, og jeg øver meg på å leve sånn. Ta en dag om gangen. Ikke bekymre meg for morgendagen. Bare gjøre det jeg kjenner for å gjøre i dag, gjøre det jeg kjenner er rett og godt uten å bekymre meg for hva som vil komme ut av det. Heller bare vente og se, og stole på at det blir noe bra av det. Etter hvert som en lever mer på den måten, vil en se at det faktisk «funker», og etter hvert blir en tryggere og det igjen gjør at en vil våge å leve sånn i enda større grad. «Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg,» sa Jesus for to tusen år siden, og jeg tror det er like gyldig i dag som den gangen. Hva betyr det egentlig? Å søke Guds rike først? Betyr det «å følge bibelen» og utad fremstå som en «god kristen», eller er det noe annet Jesus mener. Jeg tror det handler om at jeg må leve sant og ærlig, og ikke gå på akkord med magefølelsen eller hva jeg skal kalle det. Ikke leve etter bud og regler, men å kjenne etter hva som er rett. For meg. I dag. Samme hvilken situasjon jeg har kommet i, eller har satt meg selv i, så kan jeg alltid velge å lytte til Ham som vet best. Og samme hva eller hvem jeg møter på min vei, så er Han med. Det finnes alltid en vei videre. En vei som Han ser, og det er aldri for sent å søke Guds rike først.


Jeg tror at de fleste av oss, kommer til veikryss i livet. Da gjelder det å stoppe opp og ikke bare følge strømmen eller flertallet. Ikke rase videre på den veien som tilsynelatende ser lettest ut, eller som vil gi minst motstand. For det er ikke alltid sånn at det finnes en lett vei videre, og det er ikke alltid sånn at den letteste veien er den rette. Noen ganger må man gå inn i mørke skoger, men alle skoger tar slutt en gang. Det er ikke sikkert du ser veien foran deg i dag. Kanskje ser du bare et par meter, eller kanskje blir du nødt til å gå rett inn i tåka. Det er skummelt, men jeg har opplevd at jeg slipper å gå alene. Noen ganger krever det et stort mot å våge å følge sin indre overbevisning, og av og til (eller ofte) er en nødt til å legge bort fornuften og ta sjansen på rive i stykker lista med argumenter for eller mot det ene eller det andre. En må våge, på tross av frykt, på tross av bekymringer for fremtiden, og på tross av at en risikerer å miste noe. Når vi velger en vei fremfor en annen, så vil man ofte bli nødt til å velge bort noe. Kanskje må du gi avkall på noe som du er redd for å miste, men jeg tror at vi aldri blir nødt til å velge bort noe vi ikke kan klare oss uten. Kanskje er det nettopp det du frykter, men du vil erfare at det ikke er sånn. Han gir oss det vi trenger. Nok styrke til hver dag. En dag om gangen.


Og i ettertid kan vi snu oss og se tilbake og vite, kjenne og glede oss over at vi våget å stoppe opp og kjenne etter. Og at vi våget å gå inn i tåka. Gud er der. Han vet. Jeg har noen ganger bedt Gud om at ting må løse seg av seg selv, men har ofte fått til svar at jeg må begynne å gå, og så vil han være der. Holde meg oppe. Gi meg styrke nok til å takle hva som helst som måtte komme som et resultat av de valgene jeg tar. Les gjerne sitatet på slutten av forrige post igjen. Han er med. Og om vi velger Hans vei, så vil det gi «kraft i marg og bein». Vær ikke bekymret for i morgen, Gud er der allerede. Vi trenger ikke ha bekymringer for fremtiden, og det har ingen hensikt heller. Når det gjelder håp, er det noe annet. Med håpet som utgangspunkt, er det bare godt å tenke mer langsiktig. Håp får oss til å se fremover, og det gjør det lettere å gå gjennom mørke skoger, balansere på liner, eller henge i tynne tråder. Det er utrolig hva man klarer, bare man vet at det venter noe veldig bra der fremme et sted.


...

(U)fred


Fred

vil du finne fred

du søker

roper etter den

uten ord

uten stemme


fra ditt hjerte

for ditt hjerte

som gråter i skjul

dag som natt


men jeg

ser deg

og min nåde

favner deg

alt ditt


Det er du

som må gi slipp

la det fare

la deg

f

a

l


l


e



Jeg er her og tar imot

...

(Flere dikt finner du i Det blå rommet )


Tuesday, October 03, 2006

Hvem er du?





"Hvem er du?" spurte jeg til slutt. "Hvem er du egentlig?" Jeg fikk ikke noe svar. Ikke slik jeg forventet i hvert fall. Svaret som kom, var uten ord. Det lå bortenfor ordene. Bortenfor min forstand og min kunnskap. Noe kom meg i møte, og jeg kunne bare bli møtt. Mitt «ingenting» i møte med Alt.


Noen ba meg beskrive Gud, men det var umulig. Jeg prøvde med ord som kjærlighet, lys og sannhet. Lenger enn det kom jeg ikke. Senere kom ordene inderlighet, ømhet og medfølelse. Ord som på en måte stemmer, men som samtidig er så altfor fattige og bleke. Ordene strekker ikke til. Tankene mine strekker ikke til. Det eneste jeg kan gjøre, er å si ja til å bli møtt. Si ja til å ta imot det han ønsker å gi. Jeg må innse at jeg aldri kan forstå, bare erfare. Den eneste kunnskapen jeg kan ha om ham, er den kunnskapen som han velger å gi meg. Alt det jeg selv tilegner meg av kunnskap, eller adopterer fra andre, blir ikke noe annet enn bokstaver, teori og tomme ord.


Jeg trodde kanskje at jeg visste hvem han var. Jeg prøvde i hvert fall å skape meg et slags bilde av ham. Prøvde å sette ord på og forstå hvorfor han skapte meg og hvorfor han døde for meg. Jeg prøvde å forstå det ved å lese om ham, og høre andre fortelle om ham. Men jeg tror det eneste jeg oppnådde med det, var å begrense ham. Han er den han er, men i tankene mine og med ordene mine, gjorde jeg ham til noe begripelig, noe håndfast, noe jeg på en måte kunne kontrollere, i hvert fall noe jeg visste hvor jeg hadde. Jeg satte opp rammene som han kunne bevege seg innenfor. Og hvordan skulle jeg, et menneske, kunne begripe eller begrense den allmektige.


...


Sett meg i stand

til å ta imot

sett meg i stand

til å hvile

sett meg i stand

til å sitte ned

sette meg i stand

til å se


Sett meg i stand

til å tale

sett meg i stand

til å tie

sett meg i stand

til å gå din vei

sett meg i stand

til å leve