Google+ Followers

Wednesday, May 23, 2007

Jeg skal ikke reise til Afrika
















(Fra filmen "Beyond Borders")

Nei, jeg skal ikke det. Ikke i dag. Jeg skal ikke sette meg på et fly, finne en flyktningeleir og mate et utsultet barn med energirik melk, (sånn som Angelina Jolie gjorde i «Beyond Borders»), for så å se livet seire over døden. Men det må være litt av en følelse, og være med på å redde et liv. Tenk å få bruke livet sitt til noe så meningsfullt som det å være hjelpearbeider. Det er lett for meg når jeg sitter her trygt i mitt hjem (og si: Det er sørgelig, stakkars dem), og si at jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe. Kanskje er jeg bare en pyse, eller kanskje er det noe annet jeg skal bruke tiden min til. Det er store muligheter for at jeg ikke ville holdt ut en dag, eller en time på et sånt sted, eller kanskje jeg ville det. Jeg tror det er sånn at styrken kommer med oppgaven, så lenge man tar de oppgavene som er tiltenkt en, de oppgavene som springer ut av et indre driv, og ikke bare en pliktfølelse overfor andre mennesker eller Gud.


Man kan sikkert holde ut en god stund med å utføre andres oppgaver også, oppgaver som en selv definerer som sine plikter, eller kanskje det en tror at andre forventer av en. En kan stå på, jobbe og «ofre seg» for andre til man dør, eller til man en dag er så sliten at en møter veggen. Og selv om sammenstøtet med den kan gjøre virkelig vondt, så er det kanskje nødvendig. Kanskje trenger man å høre veggen si: «Her står jeg jeg, og du kommer ikke forbi. Sett deg ned og hvil.» Har man løpt langt og fort, må kan kanskje bli sittende en stund og kjenne på smerten og sorgen over at man ikke har krefter til å fortsette i samme tempo, eller i et stadig økende tempo. Kanskje må man gråte litt fordi man ser at verden faktisk går videre, selv om en må legge seg ned en stund. Kanskje gjør det vondt å gi slipp på det bildet en har av seg selv, som en oppofrende, snill, hjelpsom og uunnværlig person som alltid strekker seg litt lenger for andre, på bekostning av seg selv. Men etter en stund når en har kjent på alt dette, og sitter med ryggen mot den berømte veggen og hviler seg, vil en kanskje oppdage at det finnes en annen vei. En vei man ikke har fått øye på før, fordi man har jaget avsted for å rekke alt og hjelpe alle. Og kanskje vil en oppdage at det pressede tidsskjemaet, hvor man ikke hadde tid til seg selv, egentlig var en flukt fra nettopp seg selv.


Jeg sier ikke at vi skal være egoistiske, sette oss selv høyest, og glemme resten av verden. Men jeg tror at vi må ta vare på oss selv, og våge å møte oss selv og «vårt sanne jeg», for virkelig å kunne fylle den plassen i verden som er vår og ingen andres, og leve livet vårt på en sånn måte at det er til det beste både for oss selv og andre. Jeg tror det handler om å være sann. Ikke føle at en må representere noe, om det er seg selv, familien, yrket, hjemplassen, religionen eller Jesus. Ikke forsøke å være noen annen enn den man virkelig er. Slutte å pynte på det bildet av seg selv som man vil at andre skal se. Resultatet vil bli et mye mer ekte og et mye mindre slitsomt liv. I hvert fall etter hvert.


Tilbake til Afrika og verden: Jeg tror det er viktig å være våken, innse realitetene, den harde sannheten. Det hjelper meg til å se livet i et større perspektiv. Verden er full av urettferdighet: Jeg er mett. Andre sulter. Jeg kan drikke når jeg er tørst. Andre vet ikke om de har vann nok til å overleve de neste dagene. Jeg er trygg. Andre lever hverdagen sin i krig. Mennesker lider. Sultne mennesker lider. Mette mennesker lider. Mange trenger mat og vann nå, for at de ikke skal dø. Andre ønsker seg nye klær, en ny kropp, et nytt hus eller en ny båt for å fylle et behov for «mer» som kanskje egentlig er et behov for noe helt annet.


Jeg tenker at livet her i trygge Norge, ofte kan ligne et skuespill, eller en dårlig tv-reklame. Og jeg er en av skuespillerne. Men jeg vil ikke bry meg om filleting. Vil ikke henge meg opp i det som ikke betyr noe. Jeg vil ikke «trenge» en ny genser, når jeg har tjue fra før. Vil ikke bruke tid på å ergre meg over at håret mitt ser livløst ut, ikke bry meg om smulene under bordet eller rotet oppå bordet om det kommer uventet besøk. Så jeg jobber med saken, og Afrika hjelper meg.

Monday, May 21, 2007

Lykken er...
















...å stå på toppen av ei øy og se utover havet, trekke sjølufta inn i lungene og dypt ned i magen, kjenne at en har det godt, akkurat her og nå, på tross av noe, og på grunn av mye, og så bare være tilstede i øyeblikket. Kanskje er det vår og vindstille, og kanskje er man så heldig å ha noen der sammen med seg. Noen en kan dele slike øyeblikk med. Kanskje hører man fugler. En gjøk, en måke og andre man ikke vet navnet på, men gjenkjenner sangen, latteren eller skriket til. Ser noen av dem som svarte, levende skapninger på et lerret fylt med farger som sola har lagt igjen på sin vei ned mot havet. Og kanskje tenker en da, i akkurat dette helt spesielle øyeblikket, at jorden er et deilig sted, og en ser i et glimt, et bittelite snev av hemmeligheten bak det aller største underet. Livet. For uten det ville alt vært øde og stille. Og en tenker at det var ikke for ingenting at det en gang ble lys istedet for mørke. En får lyst til å puste inntrykkene inn i kroppen, og så la dem være der, som en påminnelse til seg selv om at freden finnes og at den som søker den, finner den, og at det ikke først og fremst er et spørsmål om omstendigheter, ytre faktorer, andres handlinger, tanker og meninger, men at det handler om en selv, og om at noe må komme først og om at mye annet kanskje ikke, nei forresten, helt sikkert ikke har så stor betydning likevel.

Wednesday, May 02, 2007

2. kondisjonalis


















(Himmel, skyer og lys over Melhus den siste aprildagen 2007)

Neida, dette blir ikke en post om norsk grammatikk, men det skal handle om et språklig uttrykk som mange bruker ofte, men som i de fleste tilfeller kanskje ikke har så mye for seg. Vi starter likevel med å bøye verbet «å gjøre»: å gjøre, gjør, gjorde, har gjort, hadde gjort, skal/vil gjøre, og nå kommer vi til den formen (eller tempusen) av verbet som jeg har tenkt å skrive om, nemlig «skulle/ville ha gjort», og da spesielt «skulle ha gjort». Jeg tenker ofte og sier ofte: Jeg skulle gjort ditt, jeg skulle gjort datt. Kanskje gjør du også det. Vi kan godt bytte ut «gjort» med andre ord også, f.eks vært, eller trent, sovet, hvilt, jobbet, vasket, ryddet, lest, skrevet, hjulpet, dratt, gått, blitt, sett, bedt, følt, tenkt, besøkt, ringt, skjønt, husket, glemt, gjemt, tilgitt, elsket, sagt. Noen av ordene kan en også plassere «ikke» foran. Listen blir lang.


Jeg øver meg på en annen måte å tenke på. I stedet for «jeg skulle ha gjort», prøver jeg å tenkte, «dette gjør jeg nå», og «dette skal jeg gjøre». Jeg tror det er lurt.


Forresten kan det være lurt å løfte blikket også. Det er utrolig mye fint å få øye på, bare man tar seg tid til å se.

Tuesday, May 01, 2007

This place













It's not something I've lost

not something I've got

It's just the road I'm walking on

that makes me feel so weak and small

and maybe it's this lonely spot

this place in me

where you can't be

and where I'm all alone


I try to tell you how I feel

cause I know you really care

I'm not depressed or out of hope

but I feel so very tired

I need to sleep

and sometimes weap

without me knowing why


Maybe it's just life itself

and everything that's in it

all that's good and all that's bad

it makes it hard to breath

mellow music in my ears

now brings me into tears

sometimes it's just too much


...



Trykk her for å høre en nydelig stemme synge en vakker tekst av Leonard Cohen (Anjani med "Thanks for the dance")

(Bildet er tatt fra stuevinduet vårt.)