Google+ Followers

Wednesday, December 24, 2008

I denne time













hvile
idet å være nå
og ikke i fremtiden

omsluttet
av en omsorg
dypere enn alle ord og tanker

innenfra
strømmer noe
jeg ikke evner å sette navn på

fred
gitt av noe større
enn alt annet jeg kjenner til

Sunday, November 30, 2008

Jeg ser

skjønnhet i deg
og det vakre i at du våger
å vise deg selv
som den du er

Takk for at du ikke gjemmer deg
bak ord og fraser
men søker sannheten
og det ekte

Sammen går vi
når vi har funnet
det vi leter etter
i oss selv

knutepunkt
uløselig bundet sammen
med åpen vei imellom



Sunday, November 23, 2008

Når vintran kjæm




















Og så kom vintern hit te oss
den kom så brått
Men varmen brer sæ når vi held fast
på det som e godt
Vi vet jo at det bli vår igjen
og gråten - vi e itj redd for den


Du har håpet i ditt hjerte
og håpet held trua i si hand
og derfor sjer vi frem te morgendagen
og når vi går inn i fremmed land
og når vi går inn i fremmed land

Det finnes daga da alt
bli snudd opp ned
Det hende ting som du aldri
trudd villa skje
Nånn velge å steng porten inni sæ
men du e itj den som gjemme dæ

Du har håpet...

Gå, bare gå rett frem
ikke røm når vintran kjæm
Gå, bare gå rett frem
ikke røm når vintran kjæm

Du har håpet...

Monday, November 03, 2008

Hvorfor man må gå til tannlegen hvis man har hull










Vi var ute i regnet. Det var høst, og det lå blader overalt på bakken. Trærne stod nakne med grenene løftet mot himmelen. -Hvis en kjenner inni seg at det er noe en bare må gjøre, selv om en gruer seg eller ikke føler seg flink nok, så må en bare gjøre det, sa jeg for å forklare hvorfor jeg skulle gjøre det jeg skulle den dagen. -Ja, det er akkurat som å gå til tannlegen når en har hull, fikk jeg til svar. -Selv om en gruer seg, så må man, hvis ikke kommer det til å gjøre vondt senere. Og akkurat sånn er det. Det var det jeg hadde på hjertet i dag. Se det gjerne i sammenheng med forrige post.

Monday, October 27, 2008

Å være








Ikke løp videre

i morgen er ikke enda

vær bare

i dette øyeblikket

for det er alt du har


pust inn

pust ut


glem egne planer

lytt til stillheten

under en klar himmel




Sunday, October 26, 2008

God søndag















Fikk bare lyst til å spørre:
Hvordan har du det?

Egentlig

Har du det du trenger
eller bare det du ønsker deg

Har du tid
til det du aller helst vil gjøre
i dag


Og hvis ikke:
Hvem tok tiden fra deg?

Tuesday, October 21, 2008

Blott en dag




















Det finnes forskjellige måter å leve på. Lina Sandell beskriver en av dem i salmen "Blott en dag". Jeg leste litt om den på nettet og fant ut at Sandell skrev den som en kommentar til en fortelling om et veggur. Uret stoppet plutselig, og urskiven fant ut at det var pendelen som var problemet. Den streiket og ville ikke svinge mer. Grunnen var at den hadde foretatt en beregning og kommet fram til at den måtte svinge frem og tilbake 86.400 ganger per døgn. Tanken på det ble for mye å bære for den stakkars pendelen. Da sa den kloke urskiven: "Det kreves ikke mer av deg enn at du tar en sving om gangen. Og hvor ofte du enn må gå samme vei frem og tilbake, vil du alltid få et øyeblikk hver gang." Pendelen lyttet til urskiven og tok fatt på arbeidet igjen.

Sandells kommentar til denne fortellingen var: "Det er dåraktig å la det nåværende øyeblikket tynges av det fremtidige. Vi behøver ikke gå gjennom mer enn en dag, en time om gangen, og for hver dag får vi ny nåde, ny kraft og ny hjelp."


Blott en dag, et øyeblikk av gangen,
hvilken trøst for min forsagte ånd!
Skulle da bekymring ta meg fangen?
Allting hviler i min Faders hånd.
Han som har for meg et faderhjerte,
av sitt rike forråd vil han gi
hver en dag dens del av fryd og smerte,
hva jeg trenger all min tid.

Selv han alle dager nær vil være,
for hver særskilt dag med særskilt trøst.
Hver en dags bekymring vil han bære,
stille stormen med sin allmakts røst.
Og sin dyre eiendom bevare,
denne omsorg har han tatt på seg.
Til din dag skal og din styrke svare.
Dette løftet gav han meg.

Hjelp meg da å hvile trygt og stille
blott i dine løfter, Herre kjær,
og ei troens rike trøst forspille,
som i livets ord meg lovet er!
Hjelp meg, Gud, å nynne på den sangen
så mitt hjerte mer og mer den kan:
Blott en dag, et øyeblikk om gangen,
til jeg når ditt gode land!

Saturday, October 11, 2008

(Fritt) fall
















Det er høst, og denne høsten er full av farger. Du kan kanskje se det for deg, hvordan det er å kjøre bil en klar og stormfull dag. Veien er den samme, men likevel så annerledes enn den var bare uker tidligere. Ja, dager. For ingen dager er like og spesielt ikke om høsten. Du svinger av fra hovedveien og kommer inn på den kjente, smalere veien. Øynene blendes nesten av inntrykkene, og sjelen blir truffet av noe som gjør godt og vondt på samme tid. Du kjenner at dette vil du så gjerne dele med noen, men sorgen er at du aldri kan, for ordene du trenger, finnes ikke. Trærne bøyer seg i vinden og i ett vindkast forlater hundrevis, ja, kanskje tusener av blader sitt tidligere hjem. Rett foran øynene dine. Det er ingen andre der. Bare du og alle disse fargene. Det er som om de har ventet på deg. De klamret seg fast, hver for seg, og idet du runder svingen og trærne speiler seg i øynene dine, slipper de taket. Virvlende, dansende holder de seg flyvende over bakken, som om de tror at de kan unngå et møte med den.


Bildet følger meg lenge. Gjennom hele uka og den neste og helt inn i den varme stua. Det fyller meg også mens jeg tenker at det må være behovet for forutsigbarhet, kontroll og et behagelig liv som får mennesker til å rydde opp, sortere og plassere mens de sitter i en sofa med ryggen mot myke puter. Og at det må være dette som får noen til å fullføre setningen for deg når du ikke svarer så fort som forventet på spørsmålet om hvordan det står til med deg eller noen du kjenner.


-Joda, det går...eeh...

-Bra?

-Eeh...ja...


Som for å hjelpe en som plutselig får jernteppe og glemmer svaret på et spørmål han egentlig kan og har kunnet lenge. Mellom oss står bordet med kaker og søt vaniljeis. Jeg tar en bit av det grønne eplet, som noen andre høstet for meg. Det smaker surt, og jeg liker det.


Thursday, October 02, 2008

Visdomsord savnet

















Jeg vil så gjerne skrive noe fint igjen. Noe som kan oppmuntre, glede eller trøste. Noe som får noen til å skrive: «Takk. Dette trengte jeg å lese i dag», men jeg får det ikke til. Jeg prøver, men så blir det bare platt, grunt og kjedelig, og jeg føler at jeg har lest det samme hundrevis av ganger og skrevet omtrent det samme minst ti ganger før. Jeg har ikke noe nytt å komme med. Ingen ord som ikke er skrevet før. Ingen temaer jeg ikke har vært innom. Kanskje er det derfor jeg liker å skrive dikt. Da kan jeg skrive på en annen måte og lete etter nye måter å formidle tanker på.

Jeg begynte på et innlegg om å ikke dømme andre fordi jeg hadde lest noe i en blogg som gjorde meg sint og opprørt. Jeg ville si noe klokt om å se bjelken i sitt eget øye istedet for flisen i sin brors, om å se seg selv i speilet før en retter pekefingeren mot andre, men hvor mange har vel ikke skrevet de ordene før meg. Da jeg leste gjennom innlegget, tenkte jeg: Hva er vitsen med å poste dette? Hvem vil vel bli oppmuntret eller hjulpet av å lese det?

Disse spørmålene leder meg videre til andre spørmål: Hvorfor tenker jeg som jeg gjør? Hvorfor er det viktig for meg å skrive noe som er til oppmuntring eller hjelp? Er det fordi jeg ønsker å hjelpe, eller er det behovet for å føle at jeg er til hjelp for noen, behovet for annerkjennelse og for å bety noe for andre, som driver meg? Er mitt ønske om å hjelpe i bunn og grunn egoistisk?

Ikke vet jeg helt hva jeg ønsker å si med dette heller. Men jeg tror kanskje jeg vil si at det er lurt å bli bedre kjent med seg selv. Stille noen spørsmål til egne reaksjoner og tanker. For jeg tror ikke jeg vil blogge hvis jeg gjør det av egoistiske grunner. Da løper jeg heller en tur i skogen. Etter elgjakta.

Tuesday, September 23, 2008

Beklager teknisk feil




























Vet at flere har hatt problemer med å komme inn på bloggen min i det siste, men nå skal det være i orden igjen. Så akkurat som veien på bildet over, går bloggen videre! (Bildene er tatt ved Granaskjøen, Nerskogen. Gjennom bilvinduet.)

Monday, September 22, 2008

Drep ikke en sangfugl (To Kill a Mockingbird)

















av Harper Lee

Jeg hadde store forventninger til denne klassikeren fra 1960, men jeg måtte gjennom ganske mange sider, før jeg kjente at den virkelig var verdt å lese. Kanskje var det noe med tempoet i romanen. Det er en forholdsvis stille bok, som ikke roper høyt og som jeg fint kunne legge fra meg en dag eller to. Jeg ville gjerne lese videre, men siden boka ikke hadde det travelt, fikk ikke jeg det så travelt med å lese heller. Kjedelig? Joda, tanken streifet meg et par ganger, men så var det som om fortellingen smøg seg innpå meg, sakte, men sikkert. Og nå, etter at siste side er lest, føler jeg meg rikere. Romanen, som skildrer oppveksten til et søskenpar i en sørstatsby på 1930-tallet, tar opp viktige emner som menneskeverd, rasisme, klasseskiller, hykleri og ærlighet. Dette er en bok jeg kommer til å huske, og kanskje lese på nytt en gang.

Saturday, September 20, 2008

Sommerminner og kveldstanker

Ønsker alle ei god helg med disse bildene fra i sommer da vi tok båten ut til Krabbsundet. Tror det finnes flere steder med det navnet, men dette er Krabbsundet på Ulvøya, Hitra. En spesiell hilsen til Helga H. som lot kveldstankene sine gå til meg denne uka. Takk for varmende ord og vennskap!










Saturday, September 13, 2008

September i Trollheimen




Her er noen bilder jeg tok på Oppdal i forrige uke. Med musikk om du vil. (Du kan forstørre bildene ved å klikke på dem, men da slutter Glenn Gould å spille.)

God helg!























































Fast står fjellet

i storm og stille
urokkelig
gjennom uværets herjinger

godt er det da
å være fjellets venn
ikke lukke øynene for sol eller regn
men alltid finne ly
under bergets hyller















Tonen

Stemmene roper
i støyende gater
på travle overfylte dager
men i tause timer
kan du skjelne og se
hør men tro ikke
på dem

lytt så
mellom åndedragene dine

stille nå

hører du tonen
den rene og klare

den forteller
fra fjellet
om rislende vann
og snø som smelter
lyse kvelder på den langstrakte vidda
der myrull og rødsildre
danser med lyng
ublygt og uredd for øynene dine

kjenn vinden stryker
pannen din lett
løfter tanker
lar hjertet se

den eviges pust
på ditt ansikt





























Til naturen

Inne mellom vegger
men du er der
utenfor
og i meg

sjøen bølger mot meg
kaster seg mot klippene
så hud smaker salt
blandes med måkeskrik fra høyt oppe
over hvite skumtopper
og en ensom fiskebåt
hjemover
(dunk dunk)

jeg er her jeg er
med en lengsel uten savn
etter fjellet
den rene luften
og de høye hvite spirene
strekker seg oppover oppover
mot himmelblått
grunnstøtt fra den tidlige morgen
og avstander
som lar øyet se og se

og nærmest meg er skogen
som møter alle sansene
barnåler bæres av små arbeidere
i vakker hverdagslighet
bortetter stier med røtter og solstenk
bær med blinkende
glassperler og sangen
fra venner på vinger

men aller mest lukten
av mose og lyng
under himmelen en morgen i september

Friday, September 05, 2008

Minner

Jeg vet det ikke er jul helt enda, men jeg kunne ikke la være å poste denne Barne-TV-introen jeg fant på youtube. Og så kan du jo selv klikke deg videre til Portveien 2, Shagma, Labbetuss eller Jon Blund om du vil. Foretok en aldri så liten tidsreise i går da jeg var innom et hus jeg ofte besøkte som barn. Det er rart å tenke på hvor mange minner det er plass til i et menneske.
Du kan lese mer her. God helg!


Saturday, August 30, 2008

Johnny Cash - Bridge Over Troubled Water

Ønsker alle ei god helg med denne versjonen av Simon & Garfunkel's slager fra 1970. Den er verdt å låne øret til.


Tuesday, August 26, 2008

Balanse
















Nå er det lenge siden jeg har lagt ut noe annet enn bokanmeldelser og dikt her. Begynte på en post i dag. Ville skrive noe om balanse, om å stole på seg selv, velge sitt eget liv og ikke legge for mye vekt på hva «de andre» mener, men den endte opp med å bli et dikt. Jeg får visst ikke skrevet noe annet enn det for tiden. Kanskje jeg kommer sterkere tilbake senere. Det er hyggelig å se at noen fortsatt er innom og ser etter nye poster. I arkivet finnes det også en del, om noen skulle være interessert i gamle skriverier. Ellers dukker det opp et dikt i ny og ne i Det blå rommet. Setter fortsatt stor pris på kommentarer.

...

Rom

balansen så fjærlett
renner den ut
mellom fingrene
vektskålen med hva tenker de andre
så mye tyngre enn dette er mitt valg

nå rydder jeg
hver dag
skaper rom
fjerner nips og naps
så kreativiteten kan boltre seg
vokse innover utover
klatrerosende oppetter veggene
over hustakene
og videre
male månen
drikke munnfuller av melkeveien
samle stjernestøv på glass
og drysse det utover jorden

tømmer skålen for forventninger
de ulne ordrike
de klare tause
fyller den
med drømmer
og tid

Friday, August 22, 2008

Sommerens leseropplevelse







Boktyven av Markus Zusak.


I god konkurranse med blant andre Tusen strålende soler og Gutten som hadde svar på alt, kårer jeg Boktyven til sommerens leseropplevelse. Handlingen er lagt til Tyskland under andre verdenskrig, og hovedpersonen er ei ung jente som lærer seg å lese ved hjelp av den første boka hun stjeler. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, som fortelles av selveste Døden. Boka har et helt spesielt poetisk språk som forteller om vennskap, mot, frykt, savn og vonde drømmer i en turbulent og vanskelig tid. Brutalt ærlig og rørende vakker. Anbefales på det varmeste!

Terningkast: 6

Saturday, July 12, 2008

Bokanbefaling













Noen av dere som er innom her som har lest den? Jeg synes den er veldig fasinerende. Boka beskriver ni ulike personlighetstyper. Først kjente jeg meg igjen i nesten alle, men det tok ikke lang tid før jeg fant ut hvilken som stemte aller best. Jeg tror denne boka kan brukes som et redskap til å bli bedre kjent med seg selv og egne tankemøntstre, og til å komme et stykke videre på veien. Hvis man orker og våger... Det er nemlig ikke bare de positive sidene som blir tatt opp.

Selv om det er meningen at en skal bruke boka til å jobbe med seg selv, så er det vel ikke til å unngå at en plasserer en del andre mennesker også etterhvert som en leser. Men til syvende og sist er det bare en selv som kan finne ut hvor en hører hjemme, siden mye dreier seg om hvordan vi tenker, og ikke bare hvordan vi handler.

Thursday, June 26, 2008

Liste

Amélie, en av mine favorittbloggere, utfordret meg til å lage en liste over hots and nots for tiden. Så det har jeg gjort :)

Hot-list:

-Å oppdage at det å bli tretti slett ikke er så verst

-Hyggelig besøk og overraskende telefoner

-Ny bok («Boktyven»), gave fra ei veldig god venninne.

-Små lapper skrevet av sjuåringen

-Lyse sommerkvelder med vakre skyformasjoner

-Lange morgener med ungene

-Å ikke ha det travelt

-Å ikke vite hva jeg skal gjøre neste dag

-Rosa peoner i en vase i vinduet (fra min kjære)

-Kaffebesøk av gode venner. Nye og gamle.

-Eplekakeoppskriften til kollega Kari V.

-Gode samtaler

-Diktskriving

-Barnelatter

-Marihøner

-Ordet «balanse»

-Toåringens morsomme ordstilling

-Flere besøk enn vanlig på bloggen

-Lyden av regn

-Knottfri veranda og hageflekk

-At hot-listen ble mye lengre enn not-listen



Not-list:

-At mennesker rakker ned på andre

-At jeg nesten klarer å engasjere meg i fotball-EM (eller skulle det stått under hot?)

-Stress

-Knott

-Knottstikk



Wednesday, June 25, 2008

Løftet










Det er himmel over livet i dag

ikke svar på alle spørsmål

ingen store ord

eller høye rop

men en samlende

legende

ro


og fra dagene som ligger på rekke

løftes denne ut og opp

av hender

sterke nok

til å bære dem alle



Tuesday, June 10, 2008

Idas dans

Idas dans er en varm og vakker bok om å ta vare på øyeblikket og om å godta livets, til tider, brutale virkelighet, skrevet i kjærlighet av en mor (Gunnhild Corwin) som mistet sin 19 år gamle datter i leukemi i 2002. Jeg tviler på at det er mulig å lese denne uten å felle en tåre eller to eller hundre.



Monday, June 09, 2008

I det ordløse

der bokstavene ikke strekker til

hører jeg tonen stige

opp og forbi


varsomt

tas jeg med

dit hvor min lengsel er

hjemme


og i dette rom

finnes jeg

idet Ordet kommer

meg imøte




Tuesday, May 06, 2008

Johann Sebastian Bach, den femte evangelist

Det finnes musikk som er så vakker, at det nesten gjør vondt å lytte til den. "As an atheist, the only thing that challenges my unbelief is music... peaces like this really make me wonder if there is a God!" Det var en av kommentarene på youtube til denne:


Tuesday, April 22, 2008

Denne må du lese,




eller du ikke da, men du kan. Og kanskje vil du oppleve det samme som meg, at de 611 sidene gjøres unna på noen få dager, fordi du bare må lese videre, selv om du helst skulle sett at du aldri ble ferdig med boka.

"Saman er ein mindre aleine" av den franske forfatteren, Anna Gavalda.

Saturday, March 15, 2008

Who Will Sing Me Lullabies

















Gjennom Amelie sin blogg fant jeg link til denne nydelige, melodiøse musikken. Forstår ikke hvorfor jeg ikke har oppdaget Kate Rusby før.

Wednesday, February 20, 2008

blikket ditt










jeg aner det nå

hviler i det

du ser

og du heler meg


løsner flokete tanker

og svarer med deg selv

på spørsmål

og lengsler


så her står jeg

og legger fra meg alt

foran deg

igjen

du rekker meg hånden

og møter meg


det var alt jeg trengte




...

Tror ikke det er så mange som er innom Det blå rommet, diktbloggen min, så jeg poster noen dikt her også av og til. Dette er et av de nyeste.

(Og en ting til med veldig liten skrift: Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg savner å få mange kommentarer på bloggen min. Sånn som før i tiden, i gode gamle bloggedager...)

Thursday, February 07, 2008

Lær meg å kjenne dine veie

Lær meg å kjenne dine veie
og gå dem trøstig skritt for skritt!
Jeg vet at hva jeg fikk i eie,
er borget gods, og alt er ditt.
Men vil din sterke hånd meg lede,
jeg aldri feil på målet ser,
og for hvert håp som dør her nede,
får jeg et håp i himlen mer.

Lær meg å kjenne dine tanker
og øves i å tenke dem!
Og når i angst mitt hjerte banker,
da må du kalle motet frem.
Når jeg har tenkt meg trett til døden,
så si hva du har tenkt, o Gud!
Da kan jeg se at morgenrøden
bak tvil og vånde veller ut.

Men lær meg fremfor alt å kjenne
din grenseløse kjærlighet,
den som kan tusen stjerner tenne
når lykkens sol for meg går ned.
Den tørrer tåren som den skapte
og leger såret som den slo.
Dens vei går gjennom det vi tapte,
den gir oss mere enn den tok.


Sunday, January 27, 2008

Hva er du redd for?


















For ett år siden møtte jeg for første gang et menneske som ikke var redd for noe. Frykten var han ferdig med for lenge siden, sa han. Og ikke bare det. Jeg så også at han mente det han sa. Det fikk meg til å tenke. Hva er det han har, som ikke jeg har? Hva er det han har funnet? Jeg må smile når jeg tenker på en sang jeg lærte for litt over tjue år siden, der en av linjene var: «Jeg frykter ingenting. Jeg er aldri redd, for du er med meg hver en dag, hver en stund...». Jeg sang sikkert av full hals, men mente jeg det? Var jeg uten frykt da jeg var åtte år? Nei, jeg tror ikke det. Ikke da jeg var tolv heller og i hvert fall ikke da jeg var femten, atten og tjue. Jeg har vært redd for høyder, slanger, dårlige karakterer, mørket, redd for å være alene hjemme og for henget i slalombakken, men min største frykt har alltid vært andre mennesker.


Det er så mye vi kan være redde for her i denne verden. Hva er du redd for? Er du redd for hva folk vil tenke om du sier akkurat det du mener? Er du redd for hva de vil tenke om du våger å være den du er? Er du redd for å vise følelser, le når du er glad, gråte når du er lei deg, og si i fra når du er sint? Er du redd for å såre noen? Er du redd for å dumme deg ut? Er du redd for å si noe teit, eller gjøre noe som ikke «passer seg»? Er du redd for å bli syk? Er du redd for å dø? Er du redd for at alt en gang skal ta slutt, og at det ikke venter noe på «den andre siden»?


Jeg tror at frykt hindrer oss i å leve fullt ut. Frykten hindrer oss i å leve fra hjertet. Den hindrer oss i å gi noen en spontan klem når vi kjenner at vi har lyst til det. (Her er en til deg KV! Du skulle egentlig hatt den da vi spiste lunsj på fredag.) Frykten hindrer oss i å ta kontakt med mennesker fordi vi er redde for å forstyrre, eller kanskje såre. Frykten hindrer oss i å snakke om det som alle egentlig tenker, fordi det føles mye tryggere å bare surfe på overflaten. Frykten hindrer oss i å gjøre noe nytt og annerledes, fordi vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Frykten hindrer oss i å vise kjærlighet, både til våre nærmeste og til andre. Frykten for å stå alene, hindrer oss i å våge å mene noe annet enn flertallet. Frykten bygger gjerder og murer, og sørger for at vi holder oss «på plass».


Men hva kan vi gjøre? Hvordan blir vi kvitt alt dette som har bygd seg opp rundt oss, kanskje uten at vi har lagt merke til det en gang. Hva skal vi gjøre? Skal vi fornekte frykten, lukke øynene og late som om den ikke er der? Det er kanskje det enkleste. Men selv om det enkle ofte er det beste, så er det ikke alltid det. Jeg tror at det beste er å innrømme at man er redd, og så spørre seg selv hvorfor. Kanskje er det nok. Kanskje forsvinner frykten da. Andre ganger er det nødvendig å være enda modigere og oppsøke det som skaper frykt, i tankene, og av og til også fysisk. Jeg tror virkelig at det ligger mye her. Kommer man forbi frykten, ja, da har man kommet langt... Jeg sier ikke at jeg har kommet langt, men om jeg sammenligner med hvor jeg var for ti år siden, så har jeg reist noen turer til månen. Men jeg er ikke fremme enda, bare mye nærmere målet.

Saturday, January 19, 2008

Min venn,

i kveld vil jeg si takk

for alle samtalene

åpne og ærlige

med en pose smågodt

eller to kopper kaffe

traktet av deg på trakteren min


for alle de gangene

du ble brukt til å åpne øynene mine

og for ordene dine

som sådde noe i meg


og mest av alt takker jeg

for at tankene ble utfordret

da du klatret over gjerder før meg

mens jeg stod igjen

litt skremt, men mest undrende


du knuste noen murer da

murer som ellers ville ventet meg

et sted lenger framme på veien


min venn,

vit at du gjorde veien min lettere å gå


og nå tror jeg kanskje det er min tur

til å fjerne noen steiner

og holde noen greiner til side

mens du går videre på din vei



Friday, January 11, 2008

Til en solstråle
















lille vakre menneske
du nydelige sjel
en solstråle
som jeg får lov å kjenne

en gave er det
at jeg får ha deg her hos meg
og gi oppmuntring,
veiledning, trøst

jeg ber om mildhet
og et hjerte
fylt av kjærlighet
og visdom

slik at jeg kan følge deg
et stykke på veien
og bære lykten
som lyser opp stien din