Google+ Followers

Monday, October 27, 2008

Å være








Ikke løp videre

i morgen er ikke enda

vær bare

i dette øyeblikket

for det er alt du har


pust inn

pust ut


glem egne planer

lytt til stillheten

under en klar himmel




Sunday, October 26, 2008

God søndag















Fikk bare lyst til å spørre:
Hvordan har du det?

Egentlig

Har du det du trenger
eller bare det du ønsker deg

Har du tid
til det du aller helst vil gjøre
i dag


Og hvis ikke:
Hvem tok tiden fra deg?

Tuesday, October 21, 2008

Blott en dag




















Det finnes forskjellige måter å leve på. Lina Sandell beskriver en av dem i salmen "Blott en dag". Jeg leste litt om den på nettet og fant ut at Sandell skrev den som en kommentar til en fortelling om et veggur. Uret stoppet plutselig, og urskiven fant ut at det var pendelen som var problemet. Den streiket og ville ikke svinge mer. Grunnen var at den hadde foretatt en beregning og kommet fram til at den måtte svinge frem og tilbake 86.400 ganger per døgn. Tanken på det ble for mye å bære for den stakkars pendelen. Da sa den kloke urskiven: "Det kreves ikke mer av deg enn at du tar en sving om gangen. Og hvor ofte du enn må gå samme vei frem og tilbake, vil du alltid få et øyeblikk hver gang." Pendelen lyttet til urskiven og tok fatt på arbeidet igjen.

Sandells kommentar til denne fortellingen var: "Det er dåraktig å la det nåværende øyeblikket tynges av det fremtidige. Vi behøver ikke gå gjennom mer enn en dag, en time om gangen, og for hver dag får vi ny nåde, ny kraft og ny hjelp."


Blott en dag, et øyeblikk av gangen,
hvilken trøst for min forsagte ånd!
Skulle da bekymring ta meg fangen?
Allting hviler i min Faders hånd.
Han som har for meg et faderhjerte,
av sitt rike forråd vil han gi
hver en dag dens del av fryd og smerte,
hva jeg trenger all min tid.

Selv han alle dager nær vil være,
for hver særskilt dag med særskilt trøst.
Hver en dags bekymring vil han bære,
stille stormen med sin allmakts røst.
Og sin dyre eiendom bevare,
denne omsorg har han tatt på seg.
Til din dag skal og din styrke svare.
Dette løftet gav han meg.

Hjelp meg da å hvile trygt og stille
blott i dine løfter, Herre kjær,
og ei troens rike trøst forspille,
som i livets ord meg lovet er!
Hjelp meg, Gud, å nynne på den sangen
så mitt hjerte mer og mer den kan:
Blott en dag, et øyeblikk om gangen,
til jeg når ditt gode land!

Saturday, October 11, 2008

(Fritt) fall
















Det er høst, og denne høsten er full av farger. Du kan kanskje se det for deg, hvordan det er å kjøre bil en klar og stormfull dag. Veien er den samme, men likevel så annerledes enn den var bare uker tidligere. Ja, dager. For ingen dager er like og spesielt ikke om høsten. Du svinger av fra hovedveien og kommer inn på den kjente, smalere veien. Øynene blendes nesten av inntrykkene, og sjelen blir truffet av noe som gjør godt og vondt på samme tid. Du kjenner at dette vil du så gjerne dele med noen, men sorgen er at du aldri kan, for ordene du trenger, finnes ikke. Trærne bøyer seg i vinden og i ett vindkast forlater hundrevis, ja, kanskje tusener av blader sitt tidligere hjem. Rett foran øynene dine. Det er ingen andre der. Bare du og alle disse fargene. Det er som om de har ventet på deg. De klamret seg fast, hver for seg, og idet du runder svingen og trærne speiler seg i øynene dine, slipper de taket. Virvlende, dansende holder de seg flyvende over bakken, som om de tror at de kan unngå et møte med den.


Bildet følger meg lenge. Gjennom hele uka og den neste og helt inn i den varme stua. Det fyller meg også mens jeg tenker at det må være behovet for forutsigbarhet, kontroll og et behagelig liv som får mennesker til å rydde opp, sortere og plassere mens de sitter i en sofa med ryggen mot myke puter. Og at det må være dette som får noen til å fullføre setningen for deg når du ikke svarer så fort som forventet på spørsmålet om hvordan det står til med deg eller noen du kjenner.


-Joda, det går...eeh...

-Bra?

-Eeh...ja...


Som for å hjelpe en som plutselig får jernteppe og glemmer svaret på et spørmål han egentlig kan og har kunnet lenge. Mellom oss står bordet med kaker og søt vaniljeis. Jeg tar en bit av det grønne eplet, som noen andre høstet for meg. Det smaker surt, og jeg liker det.


Thursday, October 02, 2008

Visdomsord savnet

















Jeg vil så gjerne skrive noe fint igjen. Noe som kan oppmuntre, glede eller trøste. Noe som får noen til å skrive: «Takk. Dette trengte jeg å lese i dag», men jeg får det ikke til. Jeg prøver, men så blir det bare platt, grunt og kjedelig, og jeg føler at jeg har lest det samme hundrevis av ganger og skrevet omtrent det samme minst ti ganger før. Jeg har ikke noe nytt å komme med. Ingen ord som ikke er skrevet før. Ingen temaer jeg ikke har vært innom. Kanskje er det derfor jeg liker å skrive dikt. Da kan jeg skrive på en annen måte og lete etter nye måter å formidle tanker på.

Jeg begynte på et innlegg om å ikke dømme andre fordi jeg hadde lest noe i en blogg som gjorde meg sint og opprørt. Jeg ville si noe klokt om å se bjelken i sitt eget øye istedet for flisen i sin brors, om å se seg selv i speilet før en retter pekefingeren mot andre, men hvor mange har vel ikke skrevet de ordene før meg. Da jeg leste gjennom innlegget, tenkte jeg: Hva er vitsen med å poste dette? Hvem vil vel bli oppmuntret eller hjulpet av å lese det?

Disse spørmålene leder meg videre til andre spørmål: Hvorfor tenker jeg som jeg gjør? Hvorfor er det viktig for meg å skrive noe som er til oppmuntring eller hjelp? Er det fordi jeg ønsker å hjelpe, eller er det behovet for å føle at jeg er til hjelp for noen, behovet for annerkjennelse og for å bety noe for andre, som driver meg? Er mitt ønske om å hjelpe i bunn og grunn egoistisk?

Ikke vet jeg helt hva jeg ønsker å si med dette heller. Men jeg tror kanskje jeg vil si at det er lurt å bli bedre kjent med seg selv. Stille noen spørsmål til egne reaksjoner og tanker. For jeg tror ikke jeg vil blogge hvis jeg gjør det av egoistiske grunner. Da løper jeg heller en tur i skogen. Etter elgjakta.