Google+ Followers

Saturday, November 19, 2011

mørketid















hvor er du på vei
spør den jeg møter i døra
jeg vet ikke   
vet bare at jeg skal et sted
et sted som ikke er her


bort fra hvile
vekk fra fred
og store kopper med varm sjokolade
en stille søndag morgen 
med kjøkkenvindufrost 
der spurvene leker
og barnelatter maler veggene i lyse farger


for jeg lengter etter varme
jeg savner sola
men når jeg ser den
går jeg ikke ut


vekk meg fra vinterdvalen
hvisker jeg og møter
blikket mitt
løft øynene og se
er svaret 


og jeg gjør det
men grå grå skyer
dekker himmelen i dag

Friday, November 18, 2011

Fredagsrim



Et lite fredagsrim må en vel kunne ta seg tid til selv om eksamen har tatt sjumilsstøvlene på og løper meg imøte. Liker vel egentlig bedre å produsere setninger enn å analysere dem... 
God helg!



November

Dagen er grå, det regner nå
natta som kommer har dråper den og
mørket som senker seg smyger seg på
og jeg tenner lys her inne

Veien er smal den blir til mens du går
snubler du ofte, du dekkes med sår
mistet du dager, timer og år
mens du så etter no’ i et minne

Du aner et lys som hvisker til deg
jeg kjente det varme da du sa til meg
at alle må finne sin egen vei
som fange vil sangen din svinne

Jeg ventet ved bålet, jeg visste du kom
i snøløs vinter så ensom og tom
da løftet du blikket og så deg om
og forstod at drømmer kan vinne

Friday, October 28, 2011

Et lite rim litt fort og tvert (og langt) om litt av hvert













En tid for alt under solen

en tid for å sitte i stolen
en tid for å danse
en tid for å le
en tid for å spørre
en tid for å se

en tid for kake og kaffe
en tid for å sløve og daffe
en tid for å fjase
en tid for å gi
en tid for å mase
en tid for å si

at raushet er gull
og taushet er tull
men stillheten må gjerne bli

En tid for å være alene
en tid for å finne den ene
En tid for å åpne
sitt hjerte på gløtt
en tid for å vite
at noe står støtt

En tid for en ny melodi i moll
en tid for å skremme bort tusser og troll
En tid for tårer
en tid for smil
en tid for tro
som sluker all tvil

for høsten er inne
og nettene blinde
og noen trenger en hvil

En tid for å våge å drømme
en tid for å lære å svømme
en tid for å gå
på bølgende sjø
en tid for å slippe
sin frykt for dø

En tid for å legge sitt hode mot en
som aldri er borte og aldri er sen
En tid for å slippe
å si mange ord
en tid for å bruke
sin tid med en bror

som tenner en gnist
som smelter alt trist
en tid for himmel på jord


Monday, October 17, 2011

Møte

Mellom to sekunder ser vi hverandre
når flukt og gjemsel forsvinner
lister tiden seg lydløst forsiktig forbi
nå er vi til for hverandre

Mellom øynene våre finnes et rom
for ordene dine og ordene mine
jeg lytter med hjertet som banker
rolige taktfaste slag som en bønn

Mellom oss svarer et levende svar
berører oss med sine hender
en hånd mot ditt hjerte en hånd mot mitt
jeg setter deg fri når du våger

Mellom alt er den dypeste lengsel
etter det som er tapt men vunnet
en utrettelig higende søken
det er dette som binder oss sammen

Friday, August 26, 2011

Å risikere

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental
Å komme en annen i møte er å risikere i bli involvert
Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen
Å leve er å risikere å dø
Å håpe er å risikere fortvilelse

Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.
Den personen som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting,er ingenting.
Han kan kanskje unngå lidelse og sorg, men han kan rett og slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske - leve.
Lenket til sine holdninger er han en slave,
han har forspilt friheten.

Bare en person som risikerer, er fri!

-HUGH PRATHER

Saturday, June 04, 2011

Vær, vind og livets alvor - en brevveksling




















Denne boka er en brevveksling mellom Tomas Sjödin og Martin Lönnebo som begge har funksjonshemmede barn. De to deler erfaringer, minner, gleder og sorger, de stiller hverandre spørsmål og undrer seg over livet sammen. En bok som kan medføre hvilepuls og lave skuldre hos leseren, og som minner oss om verdien i øyeblikket og peker på de små, men store gledene i livet som ikke alltid tar de svingene vi forventer at det skal ta.


"Når mennesket "taper ansikt", er det mest likt seg selv. Og Jonas taper det lett; vi andre kan skjule oss bak våre masker. Men det vi nå ser hos Jonas, finnes hos alle, tror jeg, for det er prisen vi betaler for å ha et jeg, det vil si være atskilt fra alle andre. Når jeg møter blikket til et menneske som har tapt ansikt, sier det alltid det samme: Ser du ikke hvor ensom jeg er? Våger jeg å fortelle deg det? Kan jeg stole på deg? Mennesket er den ensomme skapningen som ønsker fellesskap, men sjelens ensomhet er like følsom som øyet. Vi vil være nær hverandre, men når vi føler oss såret, trekker vi oss raskt unna. Snart begynner vi å bli redde for å forsøke; denne frykten fører oss stadig lenger vekk, og noen ganger er vi overhodet ikke i stand til å vende tilbake. Vi skynder oss da å forsterke murene til vårt eget fengsel og skyter på alt som nærmer seg. Det er ikke ondskap, det er smerte."

Martin Lönnebo


“ Men uten alvor blir triveligheten et svik. Derfor håper jeg at han skal bære med seg minnet om at vi ikke vek unna det krevende, uforklarlige og sensitive når det var det som oppsøkte oss. Men hvor ofte flykter vi ikke unna når det drar seg til? Skifter emne eller spøker det bort. En liten spøk kan oppløse det mest dyptfølte alvor. Helt tilfeldig. Jo, jeg vet at fleiping kan være en livline, en metode for å komme seg gjennom det svarte, men stort sett tror jeg det fungerer som en fallem ut fra det rommet vi har så stort behov for og egentlig vil oppholde oss i. (...) Hvis ikke noe får anledning til å bli tilstrekkelig alvorlig, kan det ikke skje forandringer. Vi stanser opp i vår åndelige vekst”.

Tomas Sjödin

Thursday, June 02, 2011

Fargespill

Jeg er svak når jeg viser mitt ansikt
når jeg våger å si: Jeg trenger deg
Jeg bringer deg det jeg har
sier: Dette er det jeg har fått
dette er det jeg vil dele
det er hva det er

Sårbarheten kler meg i sin florlette
gjennomskinnelige drakt
skremmende vakre er dens farger
lyset lokker tårer fram
i øyne som våger å se
i hjerter som våger å lytte

Det er tid for å være nær
det er tid for å være her

Noe har ført meg hit jeg er i dag
noe har gitt meg disse ordene
en varme som smelter mine murer
en kjærlighet som tar imot meg
når jeg faller

Friday, April 08, 2011

Smertens elv

Det du søker
det du lengter etter på dypet
i dine innerste rom
er lys

det du gjemmer
i sjelens dunkleste skygger
frykten skammen sårene
er smerte

du dras mellom frihet og avhengighet
mellom å slippe og å holde fast
hele ditt vesen roper etter Sannheten
alt det du er strekker seg etter forløsningen

men fremdeles klamrer du deg fast
til den tynne tråden av trøst
noen ord fra et annet menneske
øyne som ser og likevel fortsetter å se
og som vet hvordan det føles
når hjertet slites i alle retninger
av krefter som krever men skjuler seg bak løfter om lykke
av stemmer som lokker deg ut i tåken med sitt hviskende: kom!
og bedøvelsens lumske dobbelthet som sier: føl meg så du slipper å føle

som brølende løver vil de rive deg i stykker
og alt de har å tilby er mer smerte
når du igjen våkner fra øyeblikkets beruselse til tomhet

Men det finnes en annen vei
du vet det og du kan høre dens milde men faste røst
når stemmene tvinges til taushet og alt du har er skogens store stillhet
Veien er åpen, sannhetens vei som setter deg fri
den går ikke utenom men gjennom smertens elv
strømmen er stri, vannet fråder og skummer
kulden er isnende, men du har styrke nok til å gå
for selv om dette er din elv som du må krysse alene
så er du ikke alene
i sannhetens time er du aldri alene
og den Gud du ropte til i fortvilelse får et navn
og Han vil aldri slippe deg, aldri forlate deg
og det som var fjernt blir nært
ja selve Nærværet
og alt det du er og har vært omfavnes
renses
leges

elskes

dette er virkeligheten

er du klar til å slippe?

Friday, March 25, 2011

Kjærligheten er...

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Kjærligheten tar aldri slutt.


(1.kor 13)

Monday, February 21, 2011

Lakrisbåter, måkeskrik og toner fra en fiolin
















Jeg går oppover bakken mot huset, og jeg tenker at her har jeg gått mange ganger før. Og mange av de gangene med hvite gummistøvler, og en pose smågodt i hånda mens jeg passet meg for ikke å tråkke på de store svarte sneglene som regnet hadde lokket fram, og mens solen brøt igjennom skyene og strødde diamanter utover gress og tusenfryd, bærbusker og trær. Det luktet sommer, slik bare sommeren på akkurat dette stedet kan lukte.

Flaggstanga er borte nå. Det er også klatretreet bak huset som praktisk nok var plassert rett ved ripsbærbusker og noen andre buskevekster, så en kunne plukke med seg en håndfull før en klatret opp og inn i treets lille verden. Og treet strakte seg helt opp til vinduet på vesterloftet. Vinduet med de tynne, hvite gardinene som ikke kunne holde verken solstråler eller måkeskrik borte fra en søvnig, men uthvilt liten sommergjest som våknet og med det samme festet blikket på det innrammede verset på veggen: “Det største her i verden er ikke kløkt og makt, men Herren glad å tjene i kjærlighetens drakt”. Ord brodert av ei flittig firebarnsmor og god kone, som var opptatt av å ha det ryddig og ordentlig rundt seg, og som hver dag lot mannen sin spise med sølvbestikk, mens de andre kun fikk sølv ved spesielle anledninger. Hun som en gang lot den nevnte sommergjesten se og lese noen av de dyrebare skattene sine. Jeg tror det best kan beskrives som ærefrykt det jeg følte da jeg satt der på senga på rommet over kjøkkenet med kjærlighetsbrevene mellom hendene. Brev fra den første tida hun ble kjent med mannen som skulle bli hennes ektemann. Læreren, prestevikaren, fiskeren og teppeknytteren som hadde lakrisbåter og en rull med sjokolade i skuffa på skrivebordet. En mann jeg gjerne skulle blitt bedre kjent med, en jeg ville sittet stille og hørt på mens han lot buen frembringe toner fra fiolinen om kveldene i tiden før tv-en kom inn i huset. I tankene mine spiller han Fager kveldssol smiler mens det røde varme lyset fra sommerkvelden utenfor flommer inn gjennom vinduene på stua og mens “jord og himmel kviler, stilt i heilag fred”.

Jeg stanser ved trappa. Tar av meg hanskene og kjenner på muren, den føles fremdeles ru og kald under hendene, og jeg minnes to venninner som satt her en varm sommerdag, klødde på myggstikk og sammenlignet brunfarger. Jeg setter meg ikke ned, men jeg blir stående en stund og se utover hagen, den som var som en hel verden før, en verden av lys og skygger, lyder og lukter. Der er haugen hvor vi kastet ut mat til måsen. Det var bare mormor sin Måsemons som våget seg helt bort til kjøkkenvinduet for å se om det var noe godt å få, og det var det ofte.

Jeg ser uthuset der det en gang fantes en kiste full av gamle, spennende klær som luktet rart når en trakk dem på seg for å bli noen andre for en liten stund. Kanskje står den der enda. Dette stedet er så velkjent, og fremdeles ligger det her og viser villig frem alt det det er og har for meg som fikk lyst til å hilse på igjen. Kjellertrappa som en gang var bratt og skummel, ser ganske så ufarlig ut nå, og jeg kan nesten høre lyden idet døra i minnene åpner seg mot det store kalde rommet som luktet av fisk og salt sjø. Jeg gikk ikke alene ned dit.

På toppen av den lille bakken bak huset, snur jeg meg igjen. Her bodde de og levde de. En familie på seks. Mor, far, tre søstre og en bror. Her var de samlet til middag. Som oftest med fisk på bordet. Her lo de, gråt, kranglet og ble venner igjen. Her laget mormor feskmat; ferskfeskball og saltfeskball og det beste av alt: Seibiff stekt i smør og omsorg. Her gikk hun og stelte, vasket, ryddet, kokte mat og bakte brød mens hun kastet blikk ut av vinduet og ventet på at mann og barn skulle komme hjem fra skolen, og senere på at barn og barnebarn skulle komme på besøk fra byen. Mangt et slag ludo og kinasjakk ble spilt under den hvite oljelampa ved bordet foran ovnen på stua og mang en gang ble klokka på veggen trekt opp for å gå atter nye runder i tiden. Nå står den nok mest stille.

Jeg kjenner en nærmest himmelsk fred på dette stedet, og en takknemlighet over tiden jeg har tilbrakt her, alle de varme dagene da sola speilte seg i sjøen i sundet nedenfor og det var perfekt vær for en tur ut på fjorden, og en kjente dråper av sjø mot ansiktet idet båten dumpet ned på bølgene og fikk håret til å smake salt etterpå. Takknemlighet for timene med vekselvis spenning og kjedsomhet da en sendte et snøre fullt av agn ned i sjøen for så å sveive opp igjen, mens en bøyde seg over ripa for å se om det var noe sprellende liv som hadde bitt på de røde plastmarkene. Og for dagene med regn da en satt inne og spilte yatzy, løste kryssord, fingerheklet, tegnet, spiste brødskiver med solbærsyltetøy, sirup, eller rømme med sukker.

Full av minner, tanker og følelser følger jeg stien forbi stedet der brønnen en gang lå, gjennom krattet og videre over lyng og mose og et gammelt sauegjerde og og videre opp mot toppen der vakthytta fremdeles står og forteller meg historier fra tidligere tider. Jeg kjenner ikke sorg, ikke vemod eller melankoli heller, men en blanding av nettopp takknemlighet og ærefrykt og en stille, men stor glede som hviler på en liten bergknaus av fred.


Fager kveldsol smiler, over heimen ned
Jord og himmel kviler, stilt i heilag fred

Berre bekken brusar, frå det bratte fjell
Høyr, kor sterkt det susar, i den stille kveld

Ingen kveld kan læra, bekken fred og ro
Ingi klokke bera, honom kvilebod

Så mitt hjarta stundar, bankande i barm
Til eg ein gong blundar, i Guds fader arm

Friday, February 18, 2011

Du er verdifull













Du er verdifull.
Ja, det er deg jeg tenker på.
Ta det til deg: Du er verdifull.
Din verdi kan ikke måles,
verken i penger eller noe annet.
Det har muligheter i deg,
talenter som du kanskje ikke har oppdaget ennå,
og andre som har ligget i dvale.
Gode tider venter deg.

Du er verdifull.
Ikke på grunn av noe du har gjort,
mål du har nådd,
eller seire du har vunnet.

Du er verdifull.
Våger du tro på det?
Tro at du er elsket
akkurat som du er?
Ikke bare nesten som du er,
men nøyaktig slik du er i dag,
med de tankene og følelsene du har,
både de du har delt med andre
og de som bare du vet om.

Du er elsket.

Du er verdifull.
Bare du er deg.
Det var en grunn
til at nettopp du ble til.
Noen har store tanker om deg,
ikke krav eller forventninger
som du ikke kan leve opp til,
men likevel store tanker.
Gode tanker.
Muligheter.
Nye veier.

Du er verdifull.
Det er ikke alt som skjer for en grunn.
Mye er meningsløst,
men en kan vokse på erfaringer.
Bli sterkere.
Finne styrke i å være svak,
i å slippe alt,
og våge å føle.
Finne mot til å være den man er.

Du er verdifull.
Du kan slutte å prøve så hardt.
Du trenger ikke å gjøre deg fortjent til noe.
Trenger ikke bevise noe.
Er du trett, kan du få ny kraft.
Har du ingen krefter, vil du få stor styrke.

Du er verdifull.
Du er deg,
og det holder.


Hva er egentlig vitsen? (Reprise)



Mange tanker. Lite skriving. Mange gode møter med mennesker, ansikt til ansikt og på mail. Jeg tenker at det er forskjell på det å snakke med noen, og det å virkelig møte noen. Det er greit med småprat om vær og vind og hverdagsliv, men det blir noe annet når en konsentrerer seg om vesentlige ting, det som opptar oss innerst inne. Da kan vi lære noe, om oss selv, om andre og om det å leve. Sånne møter beriker livet. Vi får mulighet til å gi og til å få. Ikke først og fremst fordi vi leter etter løsninger på hverandres problemer, men fordi vi lytter til det den andre sier.


Å lytte er en kunst som man kanskje må øve seg lenge for å få til. Evnen til å sitte stille og bare høre, uten samtidig å formulere neste svar du skal gi, uten å lete i hjernen etter lignende situasjoner du selv har opplevd, uten å være opptatt av andre ting enn akkurat det som sies i øyeblikket. Det er en kunst. Det er en kunst å virkelig være til stede for andre, og å være til stede i sitt eget liv. Og det er en kunst å et øyeblikk sitte i ro uten å gjøre noe, alene eller sammen med andre. Hvor ofte gjør du det? Hvor ofte tar du en halvtime, fem minutter eller to minutter, der du sitter i ro, uten å lese, uten å spise, uten å planlegge hva du skal lage til middag eller hva du skal gjøre i morgen eller neste helg. En stund der du bare er deg. Det høres kanskje enkelt ut å gjøre det, og noen får det til. Andre igjen har ikke ro på seg. De er rastløse, ikke i stand til å hvile.


Kanskje har mange en ubevisst frykt for å møte seg selv, eller for å møte tanker man ikke vil tenke. Jeg fikk et spørsmål her om dagen. Et veldig godt et. «Hva er egentlig vitsen? Vi blir født, og så dør vi...» Jeg ble nesten litt satt ut, for det var så uventet å få det spørsmålet akkurat der og da. Dessverre hadde jeg ikke tid til å svare, men jeg har tenkt mye på det. Og nå tenker jeg at det kanskje er nettopp det spørsmålet som mange er redde for å møte i stillheten. Hva er egentlig vitsen?


Kanskje er det ikke skummelt for et barn å spørre om det. Kanskje forventer niåringen at jeg som voksen vet. Men når en blir eldre, skjønner en at ingen mennesker egentlig kan gi svaret. Ingen kan bevise noe, eller si at de har fasiten. Og når en innser at ingen mennesker kan gi deg det du dypest sett trenger, kommer kanskje frykten for at en aldri vil finne svar, og da kommer også uroen og behovet for å unngå stillheten. Unngå spørmålet. Kanskje det er derfor så mange har en trang til å gjøre noe hele tiden. Jobbe, høre på musikk, se på tv, planlegge fremtiden, pusse opp, dra på opplevelsesferier, lese haugevis av romaner, handle, surfe på internett, trene, delta på kurs, dyrke hobbyer osv.... Ikke det at det er noe galt med noe av det jeg nevner her, men vi trenger pauser. Vi trenger pusterom der vi bare kan være, uten å prestere noe. Pusterom sammen med andre, der tiden står stille og der vi er der for hverandre. Der vi ser hverandre og legger bort alle roller vi har. Der vi tør å være ærlig om frykt, tvil og usikkerhet. Der vi tør å la spørsmålene slippe til.


Jeg tror det finnes svar, og jeg tror det finnes hvile fra den uroen som mange kjenner. Jeg tror og opplever at det finnes en fred som overgår all forstand. Et fast holdepunkt i en kaotisk verden. Men sannheten kan ikke overleveres som en ferdig pakke fra et menneske til et annet. En kan ikke adoptere andres tro. For tro er noe som kommer fra innsiden. Du kan finne den i deg selv i møte med andre, og den kan vokse i møte med andre mennesker. Men du må våge, og du må være oppriktig. Jeg tror at den som leter, vil finne, eller kanskje rettere sagt, bli funnet.



Bokanbefaling: Leve langsomheten av Owe Wikström

Sunday, January 02, 2011

Et dikt i starten av det nye året

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å TA BOLIG I SEG SELV.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne

Hans Børli



Godt nyttår!