Google+ Followers

Thursday, December 15, 2005

And all I've got is your hand



Noen som så Fredspriskonserten her om dagen? Jeg fikk ikke med meg alt, men det var i hvert fall stor variasjon både i sceneopptreden og musikk: En operasangerinne, et par andre syngedamer, menn i sorte dresser som danset i takt, noe latino-amerikansk og, det som jeg syntes var mest gripende: To mennesker med et piano og en gitar. En mann og en kvinne med enkle klær og enkle ord. Ikke noe tilgjort, ikke noe forsøk på å være noe annet eller mer enn det de er. Det var én grunn til at de stod der. For å dele musikken sin med tilhørerne, for den var verd å dele.


Ærlighet, var et ord jeg kom til å tenke på da jeg så dem. Tilværelsen blir litt enklere når en har ærlige mennesker rundt seg. Mennesker som ikke bryr seg om at alt skal se bra og vellykket ut fra utsiden, men som, og jeg vet det er en utvasket og slitt klisjé; er seg selv. Sånne mennesker er det lett å omgås. For sammen med dem kan man også være seg selv.

Jeg liker musikken til Damien. Diktet under er kanskje litt inspirert av Cold Water. Har i hvert fall gått rundt og nynnet på den sangen i noen dager nå.


...

berget

ingenting binder meg

til berget som stuper

mot det kalde,

dype vannet


langt der nede


omkring meg

bitende vind

som uler rundt ørene

blåser seg opp


inni meg


jeg har bare det ene

som holder meg


men det holder



hånden din

er varm