Google+ Followers

Sunday, December 24, 2006

God jul!

















Julegleden

jeg fant den omsider igjen

jeg lette i uker hvert år

i duften av krydder og granbar

blant nystrøkne duker og dekkede bord

mellom røde hjerter og filler av snø

men fant bare skygger og spor


jeg fant den omsider igjen

eller var det den som fant meg

da lys og stjerne på treet ble tent

og skinte i øyne så blå

de strålte av undring av glede og fryd

da visste jeg: her er den nå


jeg fant den omsider igjen

mente jeg visste hvor den var

lette og jaktet, kavet og slet

da kom stjernen frem fra sitt ly

et barn ble født i en stall en natt

og nå fikk jeg se det på ny


den fant meg, den ventet på meg

da jeg sluttet med eget strev

med åpne armer den ventet mildt

med varme og glede så skjønn

veien ble lett da jeg endelig så

den er gitt til hver datter og sønn




Tuesday, November 28, 2006

Uskrevne regler



De siste dagene har jeg tenkt en del på hva uskrevne regler egentlig er. Jeg var på et møte på søndag. En lovsangskveld. Det var ikke arrangert av en menighet, men av to mennesker som kjente at de skulle gjøre det. Jeg dro dit fordi jeg hadde lyst til det. I starten ble det sagt at de som ville, kunne komme opp å si noe i løpet av kvelden. Så programmet var ikke spikret på forhånd. Jeg satt på bakerste benk, hørte på musikken, og snakket litt med ei venninne. Og jeg begynte å tenke på disse reglene. Jeg tenkte at selv på møter som dette, finnes det regler for hvordan en skal oppføre seg. Hva en kan gjøre uten å vekke oppsikt. Uten å skille seg ut fra mengden. Hvor mye en kan bevege seg for eksempel. Om en kan løfte hendene, og i så fall på hvilken måte. Om en kan danse. Om en kan sitte på en stol helt bakerst og ikke synge...


Uskrevne regler finnes overalt. På venterom, bussholdeplasser, i klasserom, i kirka, på kafé, i butikken, ved middagsbordet osv. De finnes overalt der vi treffer andre mennesker. Reglene setter grenser for hvordan vi skal oppføre oss. Men hvem er det som lager reglene? Hvem er det som bestemmer at du ikke skal snakke med hun som sitter ved siden av deg på toget. Hvem bestemmer at du ikke skal synge høyt for deg selv på vei til skolen eller jobben? Hvem bestemmer at du ikke skal spørre jenta du sitter ved siden av på møtet om hun har det bra? Hvem bestemmer om du skal stå eller sitte når du synger eller ber? Hvem bestemmer at du skal være «flink» og ha hele huset i perfekt orden før jul? Hvem bestemmer at det har gått for lang tid til at du kan ringe en venn som du mistet kontakten med for mange år siden? Hvem bestemmer hvordan du skal se ut? Hvilke klær du skal gå med, hvor mange kilo du skal veie, hva du skal spise, hvordan du skal trene? Hvem bestemmer hva du skal se på tv eller om du skal se på tv? Hvem bestemmer hvilke bøker du skal lese? Hvem bestemmer at du må jobbe så så mye, og tjene så så mye? Hvem bestemmer hvilke mennesker du skal bruke tid sammen med? Hvem bestemmer over livet ditt? Hvem lager alle reglene? Er det «de andre», eller er det meg og deg?


Er det sånn at de uskrevne reglene finnes overalt? Eller finnes de egentlig ikke noe annet sted enn i vårt eget hode? Er det kanskje bare våre egne tanker som begrenser oss? Er det tankene våre som hindrer oss i å leve livet til fulle, og hindrer oss i å følge det som vi kjenner er rett og godt. Om vi hele tiden tar hensyn til hva andre mennesker kanskje tenker eller mener om det vi gjør, setter vi opp grenser for oss selv. Tanken på hva andre mener, kan hindre oss i å bevege oss utenfor den rammen som vi tror andre setter for oss. Det er trygt å være innenfor rammen. For der vet vi hva vi kan forvente av andres reaksjoner på det vi gjør. Om vi våger litt mer, risikerer vi også litt mer. Men er det ikke verdt det?


Hva er frihet? Hva er det å være fri? Er det ikke å leve fra hjertet, og ikke bry seg om konsekvensene? Er det ikke å si: «Her står jeg og kan ikke annet.» Er det ikke å gjøre det en bare kjenner at en må gjøre fordi en ikke får fred om man lar være? I bibelen står det om å være drevet av Ånden. Jeg tror ikke lenger at det er noe som er forbeholdt de som kaller seg kristne. Jeg tror ikke Gud bryr seg om merkelapper. Han ser så mye lenger enn det vi gjør. Han ser alt.

Friday, November 17, 2006

Floden



Jeg liker «Floden» med Bjørn Eidsvåg og Elvira Nikolaisen. Teksten er så bra. Denne floden som sangen handler om, er der hele tiden, og den er tilgjengelig for alle. Å bade i den, og å drikke av den, er ikke et krav, men et tilbud. Et tilbud som det kan være vanskelig å ta imot. Kanskje fordi vi imøte med den, også møter oss selv?


Bjørn Eidsvåg sier : ”I sangen "Floden ", prøver jeg å sette ord og toner til det jeg aner som den kanskje aller dypeste og mest grunnleggende kjærligheten, den vi egentlig alle bærer på og som gjør oss i stand til å kjenne medfølelse og gjør oss i stand til å elske. Jeg forundrer meg i denne sangen over hvorfor denne kjærligheten ser ut til å være så vanskelig å ta i mot.»


Klikk her for å høre sangen. Jeg lurer på om ikke Bjørn Eidsvågs flod er den samme som den stille sjøen min.

...

Av en annen verden


Og den kom

med ny kraft


det var noe annet

sterkere

av en annen verden


ikke lenger fragmenter

nøyaktig beregnet

med dråpetellerpresisjon


men som en stille sjø

på bunnen

av alt


der vinden

lager små krusninger

sammen med åretakene

dine


ufattelig

uten frykt

å kunne bøye seg utover

hånden i det myke livgivende vannet

av og til våge

et stup


eller kanskje det er du

som dytter forsiktig



(desember 2005)



Tuesday, October 24, 2006

En dag om gangen













«Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.»


Jeg drømmer om å kunne leve sånn, og jeg øver meg på å leve sånn. Ta en dag om gangen. Ikke bekymre meg for morgendagen. Bare gjøre det jeg kjenner for å gjøre i dag, gjøre det jeg kjenner er rett og godt uten å bekymre meg for hva som vil komme ut av det. Heller bare vente og se, og stole på at det blir noe bra av det. Etter hvert som en lever mer på den måten, vil en se at det faktisk «funker», og etter hvert blir en tryggere og det igjen gjør at en vil våge å leve sånn i enda større grad. «Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg,» sa Jesus for to tusen år siden, og jeg tror det er like gyldig i dag som den gangen. Hva betyr det egentlig? Å søke Guds rike først? Betyr det «å følge bibelen» og utad fremstå som en «god kristen», eller er det noe annet Jesus mener. Jeg tror det handler om at jeg må leve sant og ærlig, og ikke gå på akkord med magefølelsen eller hva jeg skal kalle det. Ikke leve etter bud og regler, men å kjenne etter hva som er rett. For meg. I dag. Samme hvilken situasjon jeg har kommet i, eller har satt meg selv i, så kan jeg alltid velge å lytte til Ham som vet best. Og samme hva eller hvem jeg møter på min vei, så er Han med. Det finnes alltid en vei videre. En vei som Han ser, og det er aldri for sent å søke Guds rike først.


Jeg tror at de fleste av oss, kommer til veikryss i livet. Da gjelder det å stoppe opp og ikke bare følge strømmen eller flertallet. Ikke rase videre på den veien som tilsynelatende ser lettest ut, eller som vil gi minst motstand. For det er ikke alltid sånn at det finnes en lett vei videre, og det er ikke alltid sånn at den letteste veien er den rette. Noen ganger må man gå inn i mørke skoger, men alle skoger tar slutt en gang. Det er ikke sikkert du ser veien foran deg i dag. Kanskje ser du bare et par meter, eller kanskje blir du nødt til å gå rett inn i tåka. Det er skummelt, men jeg har opplevd at jeg slipper å gå alene. Noen ganger krever det et stort mot å våge å følge sin indre overbevisning, og av og til (eller ofte) er en nødt til å legge bort fornuften og ta sjansen på rive i stykker lista med argumenter for eller mot det ene eller det andre. En må våge, på tross av frykt, på tross av bekymringer for fremtiden, og på tross av at en risikerer å miste noe. Når vi velger en vei fremfor en annen, så vil man ofte bli nødt til å velge bort noe. Kanskje må du gi avkall på noe som du er redd for å miste, men jeg tror at vi aldri blir nødt til å velge bort noe vi ikke kan klare oss uten. Kanskje er det nettopp det du frykter, men du vil erfare at det ikke er sånn. Han gir oss det vi trenger. Nok styrke til hver dag. En dag om gangen.


Og i ettertid kan vi snu oss og se tilbake og vite, kjenne og glede oss over at vi våget å stoppe opp og kjenne etter. Og at vi våget å gå inn i tåka. Gud er der. Han vet. Jeg har noen ganger bedt Gud om at ting må løse seg av seg selv, men har ofte fått til svar at jeg må begynne å gå, og så vil han være der. Holde meg oppe. Gi meg styrke nok til å takle hva som helst som måtte komme som et resultat av de valgene jeg tar. Les gjerne sitatet på slutten av forrige post igjen. Han er med. Og om vi velger Hans vei, så vil det gi «kraft i marg og bein». Vær ikke bekymret for i morgen, Gud er der allerede. Vi trenger ikke ha bekymringer for fremtiden, og det har ingen hensikt heller. Når det gjelder håp, er det noe annet. Med håpet som utgangspunkt, er det bare godt å tenke mer langsiktig. Håp får oss til å se fremover, og det gjør det lettere å gå gjennom mørke skoger, balansere på liner, eller henge i tynne tråder. Det er utrolig hva man klarer, bare man vet at det venter noe veldig bra der fremme et sted.


...

(U)fred


Fred

vil du finne fred

du søker

roper etter den

uten ord

uten stemme


fra ditt hjerte

for ditt hjerte

som gråter i skjul

dag som natt


men jeg

ser deg

og min nåde

favner deg

alt ditt


Det er du

som må gi slipp

la det fare

la deg

f

a

l


l


e



Jeg er her og tar imot

...

(Flere dikt finner du i Det blå rommet )


Tuesday, October 03, 2006

Hvem er du?





"Hvem er du?" spurte jeg til slutt. "Hvem er du egentlig?" Jeg fikk ikke noe svar. Ikke slik jeg forventet i hvert fall. Svaret som kom, var uten ord. Det lå bortenfor ordene. Bortenfor min forstand og min kunnskap. Noe kom meg i møte, og jeg kunne bare bli møtt. Mitt «ingenting» i møte med Alt.


Noen ba meg beskrive Gud, men det var umulig. Jeg prøvde med ord som kjærlighet, lys og sannhet. Lenger enn det kom jeg ikke. Senere kom ordene inderlighet, ømhet og medfølelse. Ord som på en måte stemmer, men som samtidig er så altfor fattige og bleke. Ordene strekker ikke til. Tankene mine strekker ikke til. Det eneste jeg kan gjøre, er å si ja til å bli møtt. Si ja til å ta imot det han ønsker å gi. Jeg må innse at jeg aldri kan forstå, bare erfare. Den eneste kunnskapen jeg kan ha om ham, er den kunnskapen som han velger å gi meg. Alt det jeg selv tilegner meg av kunnskap, eller adopterer fra andre, blir ikke noe annet enn bokstaver, teori og tomme ord.


Jeg trodde kanskje at jeg visste hvem han var. Jeg prøvde i hvert fall å skape meg et slags bilde av ham. Prøvde å sette ord på og forstå hvorfor han skapte meg og hvorfor han døde for meg. Jeg prøvde å forstå det ved å lese om ham, og høre andre fortelle om ham. Men jeg tror det eneste jeg oppnådde med det, var å begrense ham. Han er den han er, men i tankene mine og med ordene mine, gjorde jeg ham til noe begripelig, noe håndfast, noe jeg på en måte kunne kontrollere, i hvert fall noe jeg visste hvor jeg hadde. Jeg satte opp rammene som han kunne bevege seg innenfor. Og hvordan skulle jeg, et menneske, kunne begripe eller begrense den allmektige.


...


Sett meg i stand

til å ta imot

sett meg i stand

til å hvile

sett meg i stand

til å sitte ned

sette meg i stand

til å se


Sett meg i stand

til å tale

sett meg i stand

til å tie

sett meg i stand

til å gå din vei

sett meg i stand

til å leve


Tuesday, September 26, 2006

Hva er egentlig vitsen?



Mange tanker. Lite skriving. Mange gode møter med mennesker, ansikt til ansikt og på mail. Jeg tenker at det er forskjell på det å snakke med noen, og det å virkelig møte noen. Det er greit med småprat om vær og vind og hverdagsliv, men det blir noe annet når en konsentrerer seg om vesentlige ting, det som opptar oss innerst inne. Da kan vi lære noe, om oss selv, om andre og om det å leve. Sånne møter beriker livet. Vi får mulighet til å gi og til å få. Ikke først og fremst fordi vi leter etter løsninger på hverandres problemer, men fordi vi lytter til det den andre sier.


Å lytte er en kunst som man kanskje må øve seg lenge for å få til. Evnen til å sitte stille og bare høre, uten samtidig å formulere neste svar du skal gi, uten å lete i hjernen etter lignende situasjoner du selv har opplevd, uten å være opptatt av andre ting enn akkurat det som sies i øyeblikket. Det er en kunst. Det er en kunst å virkelig være til stede for andre, og å være til stede i sitt eget liv. Og det er en kunst å et øyeblikk sitte i ro uten å gjøre noe, alene eller sammen med andre. Hvor ofte gjør du det? Hvor ofte tar du en halvtime, fem minutter eller to minutter, der du sitter i ro, uten å lese, uten å spise, uten å planlegge hva du skal lage til middag eller hva du skal gjøre i morgen eller neste helg. En stund der du bare er deg. Det høres kanskje enkelt ut å gjøre det, og noen får det til. Andre igjen har ikke ro på seg. De er rastløse, ikke i stand til å hvile.


Kanskje har mange en ubevisst frykt for å møte seg selv, eller for å møte tanker man ikke vil tenke. Jeg fikk et spørsmål her om dagen. Et veldig godt et. «Hva er egentlig vitsen? Vi blir født, og så dør vi...» Jeg ble nesten litt satt ut, for det var så uventet å få det spørsmålet akkurat der og da. Dessverre hadde jeg ikke tid til å svare, men jeg har tenkt mye på det. Og nå tenker jeg at det kanskje er nettopp det spørsmålet som mange er redde for å møte i stillheten. Hva er egentlig vitsen?


Kanskje er det ikke skummelt for et barn å spørre om det. Kanskje forventer niåringen at jeg som voksen vet. Men når en blir eldre, skjønner en at ingen mennesker egentlig kan gi svaret. Ingen kan bevise noe, eller si at de har fasiten. Og når en innser at ingen mennesker kan gi deg det du dypest sett trenger, kommer kanskje frykten for at en aldri vil finne svar, og da kommer også uroen og behovet for å unngå stillheten. Unngå spørmålet. Kanskje det er derfor så mange har en trang til å gjøre noe hele tiden. Jobbe, høre på musikk, se på tv, planlegge fremtiden, pusse opp, dra på opplevelsesferier, lese haugevis av romaner, handle, surfe på internett, trene, delta på kurs, dyrke hobbyer osv.... Ikke det at det er noe galt med noe av det jeg nevnte her, men vi trenger pauser. Vi trenger pusterom der vi bare kan være, uten å prestere noe. Pusterom sammen med andre, der tiden står stille og der vi er der for hverandre. Der vi ser hverandre og legger bort alle roller vi har. Der vi tør å være ærlig om frykt, tvil og usikkerhet. Der vi tør å la spørsmålene slippe til.


Jeg tror det finnes svar, og jeg tror det finnes hvile fra den uroen som mange kjenner. Jeg tror det finnes en fred som overgår all forstand. Et fast holdepunkt i en kaotisk verden. Men sannheten kan ikke overleveres som en ferdig pakke fra et menneske til et annet. En kan ikke adoptere andres tro. For tro er noe som kommer fra innsiden. Du kan finne den i deg selv i møte med andre, og den kan vokse i møte med andre mennesker. Men du må våge, og du må være oppriktig. Jeg tror at den som leter, vil finne, eller kanskje rettere sagt, bli funnet.



Bokanbefaling: Leve langsomheten av Owe Wikström

Wednesday, September 13, 2006

Forventning



Noen ganger bærer jeg på følelser eller tanker som jeg først ikke kan sette ord på, men så kommer ordene etter hvert. Til å begynne med kanskje bare ett. I dag tenker jeg på ordet forventning, og da i betydningen positiv forventning. En trygghet og en visshet om at noe godt kommer til å hende, selv om en selv enda ikke vet hva dette gode er. Det er godt og lett å bære på en slik forventning. Det handler vel om tro også. En tro som er noe helt annet enn den troen jeg jaget etter før. Jeg trodde at troen på Gud var noe jeg kunne opparbeide meg. Både troen på hans eksistens, og troen på at Han brydde seg om livet mitt. Jeg hadde lært, og jeg trodde at det som ville gjøre meg tryggere på Ham, var å delta på kristne møter, lese bibelen og annen kristen litteratur, høre på kristen musikk og be, og kanskje enda viktigere: Fortelle andre at de også måtte tro på det som jeg selv strevde med å tro på. Jeg skulle ikke stole på følelsene mine, ikke bygge på følelser, men på det valget jeg hadde tatt. Fordi jeg hadde bestemt meg for å tro, skulle jeg stole på at alt var i orden. Men jeg var hele tiden på leting etter noe som skulle gi meg den fundamentale tryggheten som jeg manglet, og som jeg kanskje ikke engang ville innrømme for meg selv at jeg ikke hadde. Jeg lette i bøker, i taler, i musikk, i andre mennesker, men glemte, eller unngikk, å se inn i meg selv. Det var for skummelt å være ærlig og innrømme at tvilen mange ganger overskygget troen, at jeg ofte følte at Gud var langt langt borte fra meg og at hele «kristenlivet» føltes som en ekstra byrde og en kilde til dårlig samvittighet fordi jeg ikke «gjorde nok» eller «trodde nok». Jeg hadde ingen tro på at Gud kunne snakke direkte til meg, selv om jeg hadde lært av andre og av bibelen at Gud hadde «tatt bolig i meg», at han hadde flyttet inn i meg. Av og til, hadde jeg tro på at Gud ønsket å meddele seg til meg, men jeg trodde ikke at jeg var god nok, eller «åndelig» nok. Jeg hadde ikke bedt nok eller lest nok i bibelen.


Jeg tror jeg var redd for å miste troen min, og hva ville skje med meg når jeg døde da... Frykten gjorde at jeg ikke våget å gi plass til tvilen. Jeg klamret meg fast til den lille troen jeg hadde, og følte hele tiden at den var i ferd med å renne mellom fingrene på meg. Jeg burde ha sluppet taket, og jeg tror det var det jeg gjorde til slutt. Da kunne jeg begynne fra scratch, og være ærlig med meg selv og med Ham. Den troen jeg etter hvert fikk og fortsatt får, er min tro, og ikke en tro jeg har adoptert av andre. Ikke en etterligning, men noe ekte. Ikke en stor tro, men en voksende tro, der hvert nytt steg, er mitt steg på min vei, og der erfaringene er mine erfaringer. Det kan være skummelt å gå selv, uten å støtte seg til andre menneskers meninger og oppfatninger. Det er noe nytt og ukjent. Som å lære å sykle. Jeg husker det godt: Det var på veien rett utenfor huset vårt. Jeg tråkket rundt og klamret meg til styret, mens noen løp bak og støttet meg. Jeg visste at den som holdt meg, snart ville slippe taket, og at jeg måtte klare meg på egen hånd. Full konsentrasjon, hjertebank, redsel, spenning og tunga rett i munnen. Men for en følelse det var da jeg endelig greide det!


Jeg sier ikke at vi må klare oss selv med en gang. Kanskje vi ikke er modne til det, når vi er vant til å støtte oss til andre menneskers kunnskap, erfaringer, teologi, tolkninger eller læresetninger. Vi blir kanskje ikke helt frie, før vi en gang skal stå ansikt til ansikt med Han som skapte oss. Men vi kan i hvert fall begynne prosessen nå. Til å begynne med må en ta bittesmå vaklende skritt, som en baby som nettopp har lært å gå, og som hele tiden ser etter en hånd å gripe tak i, men etter hvert våger en mer. En blir sikrere, stødigere og en lærer av erfaring at det er mulig å gå, til og med på vann og i tett tåke, og en lærer å stole på at veien blir til mens en går.


Før tenkte jeg at det å tro på Gud var et «enten eller». Nå ser jeg på tro som en prosess, noe en lærer og noe en får etter hvert. Det er jo sånn i forhold til andre mennesker også. Ved første møte, vet vi ikke om vi kan stole på den andre. Vi må føle oss litt frem, være ekstra vár og oppmerksom. Men etter hvert som vi tilbringer tid sammen, blir vi bedre kjent. Vi erfarer hvordan personen er, lærer noe om reaksjonsmønster, sinnelag, hva som irriterer, gleder, bekymrer, rører, beveger og morer den andre. Andre kan på forhånd gi oss et inntrykk av personen, og skape et ønske i oss om å møte vedkommende, men før vi selv har lært personen å kjenne, vet vi ikke hvordan han eller hun er. Vi kan lære noe om noen ved å høre andre fortelle, eller ved å lese ting som er skrevet om personen, eller få vite hva han eller hun selv har sagt til andre. Men om vi selv blir kjent med noen, så får vi førstehåndskunnskap, og vi slipper å se gjennom andres «briller». Jeg tror det er mulig å bli kjent med Gud på den måten.


Andre kan fortelle hvordan de har fått livene sine forandret etter et møte med Ham, og det kan inspirere, oppmuntre, glede og tenne håp hos andre mennesker. Det vil føre til at flere vil begynne å søke selv, og få et ønske om å klare seg uten "støttehjul". Om alle forteller om sine egne erfaringer i stedet for om det de har lært av andre mennesker, da tror jeg at det vil skje store ting. Forventning om noe godt. Det er det jeg har i dag.

Thursday, August 31, 2006

Å beskrive det ubeskrivelige



Vi bruker ord til å beskrive hendelser, opplevelser, følelser, natur, mennesker og Gud, men ordene kan aldri gi et helt nøyaktig og riktig bilde av det vi ønsker å beskrive. Likevel prøver vi. Jeg kan for eksempel fortelle deg om de fantastiske solnedgangene vi kan se fra stuevinduet vårt. Jeg kan beskrive fargene, som går fra gult og oransje, til rosa, rødt og lilla, med sjatteringer i grått og blått. Jeg kan bruke ord for å beskrive skyformasjonene, som fantasien av og til får til å ligne på fjell og hav, dyr eller bygninger. En gang så jeg et slott på toppen av et fjell. Og ved foten av fjellet lå en sjø av skinnende gull. Det var et spesielt syn. Et syn jeg helt sikkert aldri får se igjen, bortsett fra på bildene jeg tok. Solnedganger har det med å forandre seg fra dag til dag. Å beskrive en solnedgang, er umulig, likevel kan man ved hjelp av ord, la andre ta del i noe av det en har sett.




Men så finnes det opplevelser som er så ubeskrivelige, at om man prøver å sette ord på dem, så får man bare formidlet et ønske om å formidle noe. Som om man er i en skog alene, omgitt av høye trær. Man roper det høyeste en klarer, men det er som om stemmen forsvinner et sted mellom stemmebåndene og munnen. Samme hvor mye kraft en legger i ropet, kommer det bare ynkelige små pip. Som i drømmer hvor en forsøker å løpe så fort en kan, men der føttene sitter fast i usynlig sirup, og man ikke kommer noen vei. Følelser kan ikke beskrives, for de foregår på innsiden. De kan utløses av noe ytre, og dette ytre kan man sette ord på, men ikke det som foregår i oss. Kanskje fordi vi mangler noe konkret å bygge beskrivelsene på.




Vi kan langt på vei beskrive en fødsel, men ikke gjengi følelsen av å holde ungen sin i armene for første gang. En begravelse, men ikke følelsen av å miste en av sine nærmeste. En rettssak som fører til frifinnelse, men ikke følelsen av frihet. Et kjærtegn, men ikke følelsen det etterlater. En kan gjengi ord som blir sagt, men ikke forandringen i det mennesket som mottar dem. Følelser kan ikke beskrives. Likevel forsøker vi, fordi vi ønsker å ha noen å dele dem med. Vi bruker sammenligninger og språklige bilder, men av og til er det nytteløst. Av og til gir jeg opp nesten før jeg har prøvd, for i det samme jeg sier den første setningen, så vet jeg at det ikke har noen hensikt å forsøke, og de gangene skulle jeg ønske at et annet menneske kunne lese tankene mine, eller føle følelsene mine. Jeg kan si «Jeg elsker deg» til kjæresten min, men ingen ord kan beskrive kjærligheten jeg har i meg.




Selv om ingen mennesker kan vite nøyaktig hva vi føler og tenker, så tror jeg at det alltid er én som vet. Akkurat det er så stort at jeg ikke skal prøve å beskrive det her, men en mann ved navn David, skrev noe om det for mange hundre år siden. Og nå lar jeg ham slippe til i bloggen min:

«Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
Om jeg sitter eller står, så vet du det,
langt bortefra merker du mine tanker.

Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.

Ja, før jeg har et ord på tungen,

vet du det, Herre, fullt og helt.
Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
Det er for underfullt til å skjønne,

det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.»

(Fra Salme 139 i Bibelen)


(Bildene har jeg tatt gjennom vinduet på stua vår)

Tuesday, August 22, 2006

Bra ord

I mai hadde vi, som sikkert noen av dere husker, en liten diskusjon i bloggen min om bra ord. I dag tenkte jeg på et bra ord. Mens jeg stod foran speilet og pusset tennene eller børstet håret, så falt det ned i hodet mitt. Og jeg tenkte: Det var et fint ord! Og jo mer jeg tenker på det, jo bedre blir det. Pusterom. Er ikke det et bra ord? Pusterom. Rom til å puste. En fristed med mulighet til å slippe all luften ut av lungene etter at en har holdt pusten for lenge, og så fylle opp med frisk, oksygenrik luft. Få tømt ut frustrasjoner og bekymringer, så det blir plass til nye, friske og positive tanker. Pusterom. Vi behøver det. Det er en tid for alt. Etter slitsomme dager eller perioder, må vi til slutt la oss falle. Ned i en god stol, eller til ro. Kjenne at spente nakkemuskler og slitne føtter får hvile, og at tankekarusellen senker farten, så man slipper å løpe hesblesende rundt for å henge med, i frykt for å gå glipp av noe viktig. I stedet kan en sitte i ro og mak og velge hvilke tanker man vil se nærmere på. Og en kan forkaste de tankene man ikke har noen nytte av i det hele tatt. De som bare lå der og tok opp plass, og skygget for alle mulighetene og for magefølelsen. Og når skyggene forsvinner, ser man klarere. En blir i stand til å lytte, og til å ta imot gode ord. Pusterom er et godt ord. I hvert fall for meg.

Tuesday, August 15, 2006

"Tro på meg"

«Tro på meg,» hvisker stemmen. «Tro på meg.» Jeg svarer at det gjør jeg jo. «Tro på meg,» hvisker den igjen. Jeg stanser et øyeblikk. Trekker pusten og tenker meg om. Kjenner etter. «Hva mener du?» spør jeg. «Hva mener du med tro?» Det kommer ikke noe svar. Ikke med det samme. Jeg tror. Gjør jeg ikke? Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre...bla bla bla... «Tro på meg,» sier stemmen igjen. «Tro på meg.» «Jeg må tenke på det,» svarer jeg. Jeg tenker. Og jeg tenker litt til. Så glemmer jeg det og stresser videre gjennom livet. Det er så mye jeg skulle ha gjort. Så mange ting som skulle vært ordnet.

Jeg løper en tur. For å koble av. Skogen er full av regn i dag. Jeg passerer bringebær og blåbær, løper forbi myrer og over en bekk. Det lukter jord og det lukter tidlig høst. Eller sen sommer. Ser på klokka og bestemmer meg for å snu. Stanser. «Hva er det jeg har det så travelt for?» tenker jeg. Jeg setter meg ned på en stein, pulsen synker, og jeg lytter til vannet som renner forbi meg. Jeg går bort til det og lar hendene berøre det. Det er kaldt. Og friskt. Jeg ser på hendene og på naturen rundt meg. Bortsett fra klærne mine og en liten trebro, får jeg ikke øye på noe menneskeskapt. Jeg er i naturen, og jeg tenker at her vil jeg være. Men jeg må tilbake. Jeg må jo få ting gjort. Jeg går hjemover. Stanser ved en bringebærbusk. Tenker på ord som «verdi» og «verdighet». Er det det vi gjør, som avgjør verdien vår? Eller er det noe annet? Er det i naturen vi kan finne fred? Eller er det inni oss selv?

«Tro på meg,» hvisker stemmen. «Tro på meg i dag.» Og jeg vet, eller jeg tror, at det å tro er noe så uendelig mye mer enn å tro på noens eksistens. Det har heller ingenting med prestasjoner å gjøre. Tro er tillit. Tro er håp. Tro er hvile. Hver morgen får vi en ny dag i gave. En helt ny dag. Ubrukt. Med blanke ark og farjestifter tel. Alle har en skuff med gammelt papir. I skuffen finnes det sider som ligger kant i kant, pent oppå hverandre. Og det finnes ark som bærer preg av å ha vært knøvlet sammen. Kanskje ble de også revet i stykker da noen uten å lykkes, forsøkte å viske ut noe som stod der.

Jeg lukker skuffen min. Ikke for godt, men for i dag. En bunke blanke ark legges i hendene mine. Det er nesten for godt til å være sant. Noen tanker har falt på plass, og det første arket fylles med lukten av skog og smaken av bringebær.

Wednesday, July 05, 2006

Meningen med livet

«Gud trenger noen å elske. Derfor finnes du. Det er rett og slett meningen med livet - den som blir elsket, oppfyller og rettferdiggjør hele sin eksistens. Alt annet er underordnet. Vi sliter og strever fordi vi begynner i feil ende. Vi prøver å finne veien tilbake til Eden mens vi er blinde for at et nytt og bedre sted allerede finnes på innsiden. Jeg pleide å fortelle folk at de måtte tro på Gud. Nå lengter jeg etter å fortelle dem at Gud tror på oss.»

Sitatet har jeg tatt fra Funky Uncle sin blogg. Du kan lese resten av posten her. (Anbefales.)


Det er ofte sånn tror jeg, (og jeg vet jeg har skrevet om det noen ganger før,) at mennesker sliter og strever i sin lengsel etter å bli akseptert, verdsatt og elsket. Det gjelder både de som sier at de ikke tror på noen gud, og de som tror på han som sier at han vil gi hvile til alle som strever. Vi strever etter å bli gode nok i andres menneskers øyne, og noen vil også bli gode nok i Guds øyne. Vi vil gjøre oss verdige til å motta kjærlighet, gjøre oss fortjent til den, selv om vi kanskje innerst inne et sted vet at det ikke er mulig. For sann kjærlighet elsker på tross av alt. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Og den tar aldri slutt. Jeg tror at vi er elsket. Slik som vi er. Jeg håper at du tror at du er elsket slik du er. Ikke av alle du har møtt på din vei, men av han som valgte å gi deg liv. Du trenger ikke late som om du er noen annen enn den du er. Trenger ikke late som om du er bedre enn det du er. Overfor han som vet alt, nytter det heller ikke å late som. Det er som når et lite barn forsøker å skjule noe for foreldrene sine. De merker det når noe er galt. De bare vet det.


Å innse at man ikke kan være noen annen enn seg selv, tror jeg er nøkkelen til mye. Til trygghet, til hvile og til et sant liv. Det vil nok alltid finnes sider ved deg som du kan forandre og forbedre. Men det er så mye enklere om en har som utgangspunkt at en er elsket akkurat sånn som en er. Da blir målet for forandringene et annet også. I stedet for (eller i hvert fall i tillegg til) å jakte på aksept og det å bli satt pris på, får en et ønske om å gjøre livet bedre og rikere både for seg selv og for andre. Og uansett om du tror på Gud, så tror jeg på det som Funky Uncle skriver: Gud tror på oss.


Likevel trenger vi andre mennesker. Vi trenger noen vi kan møte blikket til uten å være redde for at øynene våre røper oss. Noen som ser oss slik vi er, og som er glad i oss likevel. Det krever mot å vise svakhet, og av og til mer mot enn du tror du er i besittelse av. Men vi står mye sterkere og vi tåler mer, om vi har noen vi kan dele alt med. Vi trenger noen som er der for oss uansett. Som er der, selv etter at vi har fortalt dem om våre nederlag og svakheter. I hvert fall trenger jeg det. Noen ganger kan vi oppdage at et menneske er annerledes enn vi trodde. Vi kan bli skuffet, og vi kan skuffe selv. Men så kan vi også oppleve å bli positivt overrasket over noen, og oppleve at noen er enda bedre enn vi våget å håpe på. Sånne mennesker er gaver, og jeg takker for de jeg har fått.


Wednesday, June 28, 2006

Helt eller halvt





Vil du danse gjennom livet? Lukke det ene øyet, så du bare ser det du vil se? Leve halvt, aldri helt. Kaste småstein i vannet og håpe at ringene når frem dit de skal. For selv om sjansen er lik null, så har du i hvert fall gjort et forsøk, tenker du kanskje, der du smiler, snakker om vær og vind, later som om alt er bra og går. Utenom. Du ser den dype skogen som ligger foran deg, og du ser en sti. Starten på en sti. Men hva som finnes der inne, i skyggen av de store trærne, det får du aldri vite om du ikke våger. Leve halvt eller helt? Du vet hva du må gjøre, men det er tryggere her. På denne siden.


«Hallo?» roper du, håper at stemmen når frem, og at noen skal komme løpende gjennom skogen, stanse foran deg, og si at du har rett. At alt er greit. At alt er bra. Men det kommer aldri til å skje. Dette er din sti. Din skog. Og din frykt, som skinner gjennom ditt lukkede øye, selv når du kniper det igjen. Du ser bare en dør. En stengt dør, og du tror det er umulig å komme gjennom den og inn på stien. Men du tar feil. Om du ser, med begge øyne, vil du oppdage det. Veien er åpen. Det er du som har plassert døren der. Du bygde den med dine egne tanker. Men på et øyeblikk, kan den rives ned igjen. I det en ny tanke blir skapt. Plantet i deg. Et lite frø av tro, eller tvil. Et frø som vil vokse seg stort. Større enn alle trærne i skogen, om du ikke kveler det med enda flere «Alt er bra» og «Alt er greit». Et tre du ikke lenger kan overse. Og når du klatrer til topps i det, vil du se og forstå at veien er åpen. At du må gå. At det ikke finnes en vei utenom. «Utenom» var en løgn, en luftspeiling. Du klatrer ned igjen. Spenner sannhetens belte om livet og går. Treet kaster skygger og du vet at du har valgt rett. Du har mot nok. Du er sterk nok. Du vil være hel. Og du vet at du en dag vil komme ut på den andre siden.





Paradoks


Svakhet er å late som

kaste småstein i vannet

velge den letteste veien

sette en dør foran den en skulle ha gått

og gå utenom


Styrke er å våge

å innrømme svakhet

avslutte jakten på unnskyldninger

feste det flakkende blikket

og gå

Friday, June 23, 2006

Take a break




Et menneskeliv her på planeten Tellus, består av dager. Antallet varierer, men ligger på et sted mellom 0 og 40 000. De fleste dagene fylles med jobb, husarbeid, bleieskift, fiskepinner og knekkebrød med brunost. Hverdager kalles det. Vi følger våre faste rutiner og gjør det vi pleier å gjøre. Den ene dagen blir lik den andre, tiden flyter av gårde og vi driver med. Jeg tror vi har godt av å stoppe opp litt av og til. Eller helst ofte. Kanskje hver dag. For å tenke over hvor vi står. Hvem vi er. Hva vi har. Og hvor vi er på vei. Hvorfor vi tenker som vi gjør og tar de valgene vi tar. Hvorfor vi føler det vi føler. Hvilke muligheter vi har. Hvilke mål vi har. Hvilket liv vi ønsker oss. Hva vi ønsker å forandre, hva vi har mulighet til å forandre, og hva vi må la ligge. Min utfordring til deg i dag er: Ta en pause. Sett deg ned, tenk litt, og kjenn etter. Har du en dag der deppefaktoren er høyere enn smilefaktoren, så tenk over alt du har å glede deg over. (Gjør det gjerne om du har en god dag også.) Hva er du glad for? Hva i livet ditt setter du pris på? Om du bruker litt tid på å tenke over nettopp det, så vil du kanskje kjenne at gleden i hjertet blir litt større, og det igjen kan føre til at du får lyst til å få andre til å smile. Hyggelig om du vil legge igjen en kommentar med noen av punktene på «glede-lista» di. Her er noen av mine (i stikkordsform): Gift med verdens beste mann, har to skjønne unger, familie, gode venner, et trygt land å bo i, god helse, nok mat.

Jeg har liten grunn til å klage. Jeg trenger heller ikke å bekymre meg for morgendagen, men det hender nok at jeg gjør det. Likevel, han som vet alt, som ser hver liten spurv og som vet hvor mange hår jeg har på hodet, han passer på meg, tror jeg.


Friday, June 09, 2006

Bare en liten flik




Når jeg tenker tilbake, ser jeg at jeg har hatt veldig mange meninger om tro. Om hva rett tro er, og på hvilken måte troen skal komme til uttrykk. Kanskje bunnet det hele i et behov for kontroll. Behov for å sette mennesker, situasjoner og handlinger i bås, og for å ha oversikt. Et behov for å vite at jeg hadde rett. At jeg hadde forstått hvordan det hele henger sammen. Den vissheten fant jeg aldri. Samme hvor mye jeg lette etter svar, hos andre mennesker, i bibelen eller i meg selv. Det var alltid noe jeg ikke fikk helt oversikt over. Men hva om jeg hadde funnet den vissheten. Hva om jeg bare visste at alle mine meninger om livet, døden, Gud, evigheten og meningen med livet, var riktige. At de tilsammen utgjorde hele sannheten. Sammen med den vissheten, ville også en annen visshet ha kommet. Nemlig den om at andres oppfatninger er dårligere enn mine. Og med hvilken rett kan jeg egentlig hevde noe sånt? Det eneste jeg kan snakke om når det gjelder tro, er min tro. Hva jeg har erfart og hvilken overbevisning jeg har.

Jeg har mistet mange av de bastante holdningene mine i det siste. Kanskje spesielt i løpet av det siste året. Og jeg tror at jeg har blitt forsiktigere med å dømme. Kanskje har jeg endelig innsett at mye av det vi mennesker har en tendens til å henge oss opp i og bruke tiden vår på, blant annet såkalte trosspørmål og læremessige spørsmål, egentlig betyr forsvinnende lite i den store sammenhengen. Vi kan alltids si at vi har forstått, at vi ser hele sannheten, at vi har fasitsvar på alt. Noen hevder til og med at svaret på alle livets spørsmål finnes i bibelen. Men jeg tror ikke at vår begrensede tankeevne er i stand til å fatte noe særlig av den store sannheten. Vi må bare godta at vi kun får se en liten flik av den i dette livet. Bare en liten brøkdel.


Begynner du å spørre meg ut, så vil du nok fort finne ut at jeg har en del meninger om tro nå også. Men jeg tror ikke de er så fastlåste. Jeg håper i hvert fall at jeg har blitt mer åpen for å tenke nytt. At jeg tør å stille spørsmålstegn ved mine egne fastgrodde tankemønstre. Nå lurer du kanskje på om jeg ikke tror på noe som helst lenger, om jeg ikke har noe fast å forholde meg til. Jeg har det, men troen min er ikke lenger et korthus, av meninger, teologi og læresetninger, der jeg ikke våger å ta ut et av kortene for å se nærmere på det. Det er ikke vanskelig å forestille seg hva som vil skje da. Det var forresten kanskje nettopp det jeg gjorde. Eller kanskje var det en som gjorde det for meg. Trakk ut kort etter kort, og holdt dem foran øynene mine, så jeg skulle få mulighet til å vurdere dem på nytt. Kanskje kan jeg si at det førte til at jeg ga opp å tro. Jeg la bort skråsikkerheten, bestemte meg for å slippe alt og våge å stole på at Han ville være der likevel. Han som for omtrent to tusen år siden sa at han er veien, sannheten og livet, og som hvisker de samme ordene i øret mitt eller kanskje til hjertet mitt, i dag.


(Jeg hevder forresten ikke at hele huset er borte. Det står nok flere kort igjen og støtter seg til hverandre i ruinene. Men kanskje faller også de etterhvert. En kan jo håpe på det.)

Tuesday, May 30, 2006

Om puslespill og speil













Hvordan ser du på deg selv? Hvilket speil ser du i for å finne ut hvem du er? Hvilke brikker leter du etter når du skal sette sammen bildet av personen deg. Du kan velge å bare benytte de brikkene du liker eller er stolt av, men bildet vil ikke bli helt. Når du ser på det, vil du skjønne at det mangler noe. At noen brikker er blitt borte, at de ligger gjemt og mer eller mindre glemt under et teppe eller nedstøvet i en krok. Kanskje vil du prøve å fylle de tomrommene med biter fra andres liv, men de vil ikke passe.


Du kan også velge å plukke opp bare de brikkene du helst skulle vært foruten, men da vil bildet bli så svart og dystert at ingen vil orke å se på det. Kanskje i frykt for å kjenne seg igjen. Det beste er kanskje å godta at alle brikkene er der. De med lyseblå himmel og epleblomster i sommersol, og de grumsete, mørke som passer inn helt nederst. Kanskje er bildet ditt nesten helt, kanskje mangler mange brikker. Men om du bestemmer deg for at du skal våge å se på det, så kan du velge på hvilken måte. Bildet er deg. Øynene dine er festet til bildet, så du må låne noen andres. Du trenger et speil. Hvilket vil du velge? Hvilke øyne vil du speile deg i? Hva med å finne to øyne som ser alt, hver eneste brikke, også de som falt på gulvet og ble borte for dine og andres øyne. En som ser hele bildet, slik det egentlig er. Og som er så glad i det, at han var villig til å betale en skyhøy pris for det.

Tuesday, May 16, 2006

(U)muligheter



Alle går vi rundt med en eller annen drøm. Den kan for eksempel dreie seg om den store kjærligheten, drømmejobben, om å få sove ei hel natt i strekk, en drøm om å begynne å trene, en drøm om å slutte å røyke, en drøm om å reise, en drøm om å nå toppen av et høyt fjell, en forfatterdrøm, en drøm om å gjøre verden til et bedre sted, en drøm om å være en god mor eller far, eller et godt medmenneske, en drøm om frihet, en drøm om å våge mer.


Noen drømmer er sterkere enn andre. Noen av dem kan være nærmest livsnødvendige. Noen drømmer må være der for at man skal kunne føle seg som et helt menneske. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Kanskje er det sånn at vi alle har fått noen gaver. Gaver som er ment til å brukes. Noen har for eksempel fått sang i gave. Og om de ikke bruker den, eller om de fornekter den, så vil de alltid føle at noe mangler.


Det kan være skummelt å følge drømmer. For hva om det ikke blir noe av dem. Hva om du satser alt, eller i hvert fall mye, for så bare å få se drømmen din bli knust. Det er risikabelt. Men kanskje risikerer du mer ved ikke å prøve. For om du prøver så har du i hvert fall prøvd. Og mislykkes du, så slipper du i hvert fall å angre på at du ikke forsøkte. Og forresten så er det ofte mulig å prøve på nytt også.


Hvis man aldri våger å ta nye steg, så kommer man heller ikke videre. For å sitere en god venn av meg, som forøvrig har bursdag i dag: «Når vi går for den drømmen som ligger vårt hjerte nærmest, får vi plass til de nye drømmene Gud vil gi oss.»


Livet er egentlig ganske spennende. Ingen av oss kjenner morgendagen. Vi vet ikke hva den vil gi oss, og hva vi vil tilføre den. Det finnes muligheter og umuligheter. Og det finnes en som kan gjøre det umulige mulig.



(Gratulerer med dagen, Silje!)

Monday, May 08, 2006

Det er sommer, det er sol og det var søndag...

...i går.

Jeg skal ikke skrive mye i dag. For sommeren roper til meg og sier at jeg må komme ut i sola. I går var vi i konfirmasjon til et av mine kjære tantebarn. Hun er virkelig ei super jente. Det ble en kjempefin dag, med mange hyggelige folk og god mat. Jeg holdt en liten tale, og her er et utdrag fra den:


«...Jeg håper du vet, og at du ser hvor bra du er. Vit at du er verdifull akkurat sånn som du er, og at ingenting kan forandre på det. Og selv om det finnes tusen grunner til at du er verdifull, tusen ting du har gjort, og tusen ting du er god til, så er det ikke de tingene som avgjør verdien din. Du er verdifull fordi du er du. Det er en ting, kanskje flere, men i hvert fall en ting som du er best til av alle. Det er en ting som ingen i verden kan slå deg i. Og det er nettopp i det å være deg. Det er der mulighetene dine ligger. Det er menneskelig, tror jeg, å sammenligne seg med andre, men ikke gjør det for mye. Ikke bry deg så mye om hva andre mener om deg eller om dine meninger. Ta vare på deg selv, stopp opp og kjenn etter hva det er du vil, hva du ønsker og mener.


Jeg trenger ikke å si at du skal bry deg om andre, for det gjør du. Det vises at du har omsorg for dem som er rundt deg. Ta gjerne imot råd fra andre også, men ikke la andre påvirke deg på en måte som går på bekostning av det du kjenner inni deg. «Bevar ditt hjerte, fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det». Det sitatet er hentet fra ei bok som du sikkert har lest mer i enn det jeg har gjort i løpet av det siste året. Og nå gjorde jeg nettopp det jeg sa at du ikke skulle gjøre. Jeg sammenlignet jeg meg med deg. Men jeg vil at du skal huske det her: Ta vare på hjertet ditt. Jeg tør å påstå at det er mye viktigere at du huske det, enn at du huske de ti bud eller at du kan gjengi noen bibelvers ordrett. For livet er noe annet og så mye mer enn det. Det handler blant annet om at det er en som har store tanker om deg, en som ser mulighetene i deg. Og jeg tror at han er der bestandig, både når du føler det og ikke føler det. Når du tror og når du tviler.


Til slutt vil jeg si at jeg ønsker deg alt godt. Håper du får et fantastisk fint liv. Ikke først og fremst et enkelt liv, men et rikt liv. Jeg er stolt av å være tanta di, og jeg er veldig veldig glad i deg.»






Plateanbefaling: Someone's Daughter - See


.

Tuesday, May 02, 2006

Magefølelse




Det begynner å bli en stund siden forrige post. Fikk en kommentar fra Amélie i går om at hun savnet skribleriene mine, og det ga meg den lille dytten jeg trengte for å blogge litt igjen. Det begynner å nærme seg sommer nå, og da er jo høsten rett rundt hjørnet den også. Derfor bruker jeg litt tankekapasitet på å finne ut hva jeg skal gjøre i fremtiden. Nå er jeg hjemme med gutten min (8 mnd), og det er en tilværelse jeg trives veldig godt med. Forsøker å ta vare på tiden og leve i øyeblikket, men så må jeg tenke litt fremover også. Jeg er ganske avslappet i forhold til det. Tenker at jeg får ta det som det kommer, men noen valg må man jo ta. For eksempel i forhold til barnehageplass og jobbtilbud (deltid). Så i dag har jeg en tenkedag, eller en «kjenne-etter-dag».


Livet består i stor grad av valg. Små og store. Viktige og mindre viktige. Jeg tror at det finnes en overordnet plan for livene våre. Jeg tror det finnes tilfeller der noen valg er riktige, og der andre valg ikke burde vært alternativer en gang. Da gjelder det å kjenne etter. Ta en pause fra tankesurr eller nøktern planlegging.


Jeg tror ikke på skjebnen. Mennesket er ikke en kasteball som viljeløst flyttes hit og dit av omstendigheter og hendelser. Vi har fått både vilje og valgfrihet. Jeg tror at det er en som hele tiden ser hva som er best for oss, og som ønsker å vise oss det. Han vet alt, og han ser alt, men jeg tror ikke at han vil detaljstyre oss. Mye kan vi ta som det faller seg, eller vi kan gjøre det vi har mest lyst til. Men av og til, eller kanskje ofte, trenger vi hjelp.


Du har kanskje, som meg, noen ganger i løpet av livet hatt et ønske om at noen kunne fortalt deg hva du skulle gjøre i en bestemt situasjon. At noen med hundre prosent overbevisning kunne sagt hva som var best for deg, og at du kunne kjent at det stemte med dine tanker også. Jeg har mange ganger bedt om å få et klart svar når jeg har vært usikker på ting. Noen ganger har jeg fått det, og ikke vært i tvil om hva jeg skulle gjøre. Andre ganger har jeg satset på magefølelsen. Og det trenger ikke være så dumt.


Jeg tror at han som skapte oss, er mer interessert i oss enn vi kan fatte og begripe. Han begrenser seg ikke til en bok. Vi trenger ikke lese oss til svar. I de fleste tilfellene kan vi ikke det. Det står ikke i bibelen hvilken skole du velge, hvilken jobb du skal satse på, hvor du skal bo, hvem du skal dele livet ditt med, eller hvor mange barn du skal få. Det står ikke navnet på de menneskene du skal ta kontakt med, de du skal hjelpe, oppmuntre og støtte. Jeg tror at han som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, bruker mange måter å veilede oss på, og at magefølelsen er en av dem. Han har gitt oss så mye mer enn en bok.

Tuesday, April 04, 2006

Jeg ser at du er redd

(Bildet tok jeg på Ulvøya, mars 2006)



Jeg ser at du er redd,

men vet du egentlig hva du frykter?

Du prøver å holde masken,

du tar deg sammen

og gjør så godt du kan.

Du innrømmer at du har tunge stunder,

men når våget du sist

å kjenne etter hvordan du har det,

og hvordan det er å være deg i dag?


Jeg ser at du er redd.

Har du kanskje stengt følelsene inne?

Holdt du dem nede og trykket dem sammen

så du akkurat greide å få glidelåsen igjen?

Hva når den ikke holder lenger.

Hva om den gir etter mens du er ute og leter

etter en mirakelkur

som skal fjerne det vonde for alltid.


Jeg ser at du er redd.

Kanskje vet du at enkelte ting tar tid,

at dype kutt må ha pleie for å kunne leges,

at noen sår må renses

og ha luft for å kunne gro.

Du kan teipe og plastre med

alt du finner,

men det er der likevel.


Jeg ser at du er redd,

men selv om det gjør vondt

å rive av et plaster

som har fått så lang tid til å gro seg fast,

så er det kanskje det som må til?

Kanskje kjenner du at det klør,

og kanskje vet du at det er på tide

å gjøre noe med det.


Jeg ser at du er redd,

for det er du som må våge.

Jeg tror at du er sterk nok,

også når du ikke tør tro det selv.

Men det er ditt liv,

dine tanker og dine tårer.

Når vil du slippe forandringen til?

Er det nå du skal åpne den døra

som såvidt står på gløtt.

Er det i dag lyset skal få slippe til?


Jeg ser at du er redd,

men du er ikke alene.

Se deg rundt.

Ser du hender som rekkes frem,

og skuldre du kan gråte på,

ører som kan lytte

og hjerter som kan se.


Jeg ser at du er redd,

men det finnes ord om håp,

om nye tider og lyse dager.

Ord som venter på å bli tatt imot,

som venter på at du skal lytte

og våge å tro

på styrken i din svakhet,

og håpet i mørket,

på tro gjennom tvil.

Friday, March 31, 2006

Forandring fryder

Å utveksle tanker, erfaringer og opplevelser. Det kan komme veldig mye bra ut av det. En lærer mye av å bli kjent med andre mennesker. En får løftet blikket, og kan se ting på andre måter. En flyttes på en måte litt rundt, fra fjelltopp til fjelltopp, ned i dalen og så opp igjen. Og utsikten forandrer seg. En får satt ting i større perspektiv. Får se at alt ikke er svart-hvitt, og at det ikke finnes enkle løsninger på alt. At det er veier vi må gå, og at veien er forskjellig for hver enkelt av oss. Livene våre er forskjellige. Selv om kanskje alle har noe de strever med, eller noe som det gjør vondt å tenke på, så er det enorme forskjeller. Jeg vet at jeg har det godt, og at jeg vet lite om hva smerte er. Så det er som jeg skrev i posten Deilig er jorden: Jeg sier ikke at jeg vet hvordan du har det, for det gjør jeg ikke. Men så vet jeg i hvert fall at jeg ikke vet.


De fleste av oss kan (med rette) si: «Det er noen som har det verre enn meg.» Men det betyr ikke at du ikke har lov til å ha det vondt. Hvis du har det vondt, så har du det vondt, uansett om noen har det verre. Jeg mener ikke at du skal begynne å syte over hvor fælt livet er, og tenke at ingen har det så vondt som deg. Men jeg tror at en noen ganger må innrømme for seg selv at en ikke har det godt, og tillate seg selv å ha det vondt.


Men uansett hvor du står i dag. Uansett hvor langt nede du føler deg, eller hvor bra du har det. Om du har lyst til å gjemme deg under dyna og aldri gå ut mer, eller om du føler at livet smiler til deg, så vil jeg si til deg at du kan få det bedre. Hverdagen din kan bli bedre. Dagen i dag kan bli bedre. Tenk etter. Hva vil du endre på? Og hva kan du endre? Du trenger ikke tenke fem år frem i tid. Konsentrer deg om her og nå. Hva kan du gjøre for at denne dagen skal bli bedre for deg? Kanskje trenger du å ringe til noen. Kanskje trenger du å avlyse en avtale, fordi du rett og slett ikke orker å møte noen i dag. Kanskje trenger du å gå en tur med god musikk i ørene, drikke kaffe med en venn, eller sove et par timer. Kanskje trenger du en klem fra noen som bryr seg. Kanskje trenger du å gråte...


Kjenn etter. Hva trenger du? Hva kan gjøre livet ditt bedre? I dag? Og vet du ikke hva du skal svare, så vil jeg oppfordre deg til å begynne å tenke mer på deg selv. Ta mer vare på deg selv. For du er verdt det. Nemlig.


(Oppfordringen går også til deg som har tusen svar på spørsmålene, men som ikke vet hvor du skal begynne fordi det er så mye å ta tak i.)

Thursday, March 30, 2006

Du er verdifull

Du er verdifull.

Ja, det er deg jeg tenker på.

Ta det til deg: Du er verdifull.

Din verdi kan ikke måles,

verken i penger eller noe annet.

Det ligger muligheter i deg.

Talenter som du kanskje ikke har oppdaget ennå.

Gode tider ligger og venter på deg.


Du er verdifull.

Ikke på grunn av noe du har gjort,

mål du har nådd,

eller seire du har vunnet.


Du er verdifull.

Våger du tro på det?

Tro at du er elsket

akkurat som du er?

Ikke bare nesten som du er,

men nøyaktig slik du er i dag,

med de tankene og følelsene du har,

både de du har delt med andre

og de som bare du vet om.


Du er verdifull.

Bare du er deg.

Det var en grunn

til at nettopp du ble til.

Noen har store tanker om deg.

Ikke krav eller forventninger

som du ikke kan leve opp til,

men likevel store tanker.

Gode tanker.

Muligheter.

Nye veier.


Du er verdifull.

Det er ikke alt som skjer for en grunn.

Mye er meningsløst,

men en kan vokse på erfaringer.

Bli sterkere.

Finne styrke i å være svak,

i å slippe alt,

og våge å føle.

Finne mot til å være den man er.


Du er verdifull.

Du kan slutte å prøve så hardt.

Du trenger ikke å gjøre deg fortjent til noe.

Trenger ikke bevise noe.

Er du trett, kan du få ny kraft.

Har du ingen krefter, vil du få stor styrke.


Du er verdifull.

Du er deg,

og det holder.

Wednesday, March 29, 2006

En tid for alt



Små bekker av vann som sildret nedover veiene, sola som varmet og mennesker som strålte om kapp med den, tente håp om å snart få se mengder av hestehov langs veikanten og å få kjenne lukten av våt jord. I går var det vår, og jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før. Jeg traff en internettvenn, ansikt til ansikt. Artig å se at en jeg kjenner bare fra bloggeverden og mail faktisk var et menneske av kjøtt og blod, og å oppdage at en kan bli så glad i noen en bare har delt et par timer av livet sitt med. Kvalitetstid er et ord som passer bra i denne sammenhengen. Håper vi treffes igjen Someone's Daughter. Jeg gleder meg til cd'en hennes kommer. Jeg bare vet at den er bra, selv om jeg aldri har hørt henne synge.


I går feiret vi vårsola med å sitte ute på kafé. I dag snør det. Jeg gleder meg til varmen igjen vinner over vinteren. Det er en tid for alt, og jeg vet jo at den kommer om ikke så lenge. Det er fint å ha noe å se frem mot, noe å glede seg til. Bare man også vet å sette pris på øyeblikket. «Tiden går,» sier noen. Andre hevder at den kommer. Jeg tror mest på det siste. Tenker man at tiden går, kan man kanskje få følelsen av å stadig være litt på etterskudd. At man må henge seg på tiden, som stadig forsøker å løpe fra en. Ser man på tiden som noe som kommer, er det kanskje lettere å få øye på mulighetene. Da må man bare ta imot den, uansett hva den bærer med seg. Nytter ikke å snu og løpe i motsatt retning. En må bare stå der. I storm og stille, som det heter. Ta imot omstendighetene og situasjonene som oppstår, og velge mellom veier og stier. Kanskje tar man en omvei en gang iblant, men en kan alltid finne tilbake til den beste ruten. En kan komme til å møte bratte fjell som må bestiges, selv om en mangler både kart og kompass. En ser kanskje bare den første lille biten av stien, og så må en ta det hele skritt for skritt. Noen kommer til vann som de må helt til bunns i, før de kan komme seg videre. Kanskje må de helt ned til dypet for å finne den styrken de mistet en gang, eller som de kanskje aldri har hatt. Så motsatt som det enn kan høres ut. Noen må kanskje huske for å glemme. For i det hel tatt å bli i stand til å se på fortiden som noe som har vært. Noe som er over. Et tilbakelagt kapittel man kan få slippe å lese om og om igjen. Og blar man noen sider lenger frem, så er det et liv som skal leves. Muligheter. Gleder og sorger.


Fikk lyst til å sitere fra en annen blogg: «Fortiden er et fremmed land man har besøkt. Mange ting er veldig annerledes der, men det er heldigvis her vi bor. Tiden som har gått ser man aldri igjen, men man kan jo velge hvordan man tar imot tiden som kommer. Også andres framtid.» (Bottom Buzzer)



Thursday, March 23, 2006

Snill og god


«Til lags åt alle kan ingen gjera» (Ivar Aasen)



Jeg har brukt mye av livet mitt på å forsøke å være snill. Få mennesker til å like meg. Helst alle sammen. Jeg har smilt mye. Kanskje for mye. Husker en episode fra ungdomsskolen. Jeg var med på å sette opp en dramastykke som handlet om rasisme. Og jeg, lille snille Grete, skulle stå på scenen, med svarte klær og både se og høres sint ut. Det føltes rart, og det var ikke så helt enkelt. Men jeg klarte det, og det føltes faktisk ganske godt, selv om jeg til og med måtte si ordet «jævlig»...


Har tenkt en del på det her i det siste. Hvor viktig det var for meg å bli likt. Har forresten snakket om nettopp det i MOT-foredrag på ungdomsskolen også, for foreldre. Snart to år siden sist nå. Jeg siterte Finn Skårderud og sa blant annet: «Ka e det det hele handle om. Æ trur at svært my handle om det å bli likt. Vi træng at nånn sætt pris på oss.» Og nå kommer dette med før og nå igjen. Jeg visste det da også. Hvor viktig det var for meg å bli likt. Men nå ser jeg virkelig hvor mye det betydde. Tror nesten jeg kan si at det var det livet mitt stort sett dreide seg om. Kan være slitsomt å ha det sånn. Tror mange har det sånn.


Det jeg egentlig ville med denne posten, var å si at det er forskjell på å være snill og god, og at Gud er god. Og så finnes det også mennesker som bare oser av godhet. Jeg kjenner flere av dem. Noen har jeg hatt nær meg i mange år, andre hele livet, og noen har jeg nettopp blitt kjent med. Det er rart. Det er første gang man snakker med noen, og så føles det som om en har kjent hverandre siden tidenes morgen. Man bare vet hvor man har den andre hen. En kjenner bare at: Dette er et menneske som er glad i meg, et menneske med et stort hjerte. En man både kan le og gråte med. Et menneske jeg skulle finne. Og praten blir ikke bare ord om vær og vind, og en kjenner og vet med hele seg at det er tyngde i ordene. For det ligger noe bak. Eller rettere sagt, noen. Han som er bare god. Og sånne ord, gjør at en løfter blikket. Muligheter åpnes, og man får se lenger. Og etterpå får man lyst til å løpe til Bergen, bare for å gi noen en klem. Det blir ikke i dag, Rachel, men du skal nok få den en gang.




Monday, March 20, 2006

Til deg

Har en stund tenkt på at jeg vil skrive noe til deg. Til deg som føler at du av og til eller ofte trenger litt oppmuntring eller trøst. Til deg som tør, eller vil være ekte og ærlig, og som kanskje en gang i blant tør svare noe annet enn "bare bra" på hvordan-har-du-det-spørsmålet. Jeg skriver til deg som har et ønske om å gjøre godt, eller av og til bare et ønske om å ønske andre godt. Du som ser at livet ditt ikke er feilfritt, men som ikke først og fremst ønsker å bli et vellykket menneske. For du vil heller være et godt medmenneske. Forskjellen er enorm. Jeg vil si til deg at det er greit at du ikke er perfekt. Ingen andre er det heller. Noen tror at verdien til et menneske ligger i nettopp graden av vellykkethet, hva de har oppnådd i livet, eller hva de har «å vise til» i det ytre, fasade heter det visst. Det er en løgn. Om du tror på den, kan du slutte med det i dette øyeblikk.


Det er lov å bli sint. Det er lov å føle. Vi er mennesker, og vi er født med følelser. Sånn er det bare. Paulus, en ganske kjent mann som levde omkring år null, sa en gang: «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner.» Men i dag vil jeg likevel si til deg at det er en ting du ikke får lov til. Det er en ting du ikke får lov til av meg. Og det er å ikke ta vare på deg selv. Du trenger ikke frykte noen straff om du ikke hører på meg, men konsekvensene og de naturlige følgene kan jeg dessverre ikke gi deg fritak for. Noen ganger er en bare nødt til å si ifra. Ta ansvar for sitt eget liv og for sitt eget ve og vel. Si fra om hvordan en har det, og hva andre kan gjøre for å hjelpe. Si at sånn vil jeg ha det, eller dette aksepterer jeg ikke. Noen ganger må en. Selv om det koster. Kanskje blir du nødt til å hente frem noe i deg selv som har ligget godt skjult. Vise frem en annen og for mange kanskje ny side av deg selv. En skal ikke alltid vende det andre kinnet til. Ofte kanskje, men ikke alltid. Det gagner nemlig ikke.





Diktet under skrev jeg for en god stund siden. (Litt omskrevet i dag.) Vet det har betydd noe for noen. Kanskje kan flere få noe utav det.

...

Hvem skal bestemme
og hva skal få styre?
Det ytre, det indre
de andre, deg selv?

De fleste, de mektige,
sterke og store?
Konsekvensene
møter du selv likevel

Er du svak, lar du kanskje
en annen få velge -
styre og manipulere
ditt valg

Du kan ikke leve
som blind og bevisstløs
Din sjel er for dyr
til å legges for salg!

Skyld heller ikke
på det som ble gitt deg
av oppturer, nedturer
gleder og savn

Regien på livet
ble gitt deg til eie
valg må signeres
med ditt eget navn

Wednesday, March 15, 2006

Før og nå

(Bildet er fra avisa Hitra-Frøya)

Våknet tidlig i dag, nærmere bestemt halv seks, av at en liten morgenfugl ikke hadde lyst til å vente lenger med å hilse dagen velkommen. Og siden han ikke er særlig stødig på bena enda (har akkurat begynt å krabbe), gned jeg søvnen ut av øynene og ble med opp etter hvert. Klarte å utsette det en liten time da, ved hjelp av litt pludring og flytende frokost på senga. Egentlig er det ikke så verst å stå opp sammen med sola. Akkurat nå ser det ut til at den har tenkt å holde oss med selskap resten av dagen, og da kan det tenkes at det blir en liten tur på sjøen. Ble ikke noe fisk på jenta og morfar i går, så jeg må kanskje bli med å hjelpe dem i dag.

Jeg har lagt merke til at jeg ofte tenker på hvordan ting var, og hvordan ting er. Jeg snakker mye om ”før og nå”. Som oftest betyr ”før” det som var før forrige høst, av og til litt lenger bak i tid. Det har skjedd noe som har forandret meg. Forandret måten jeg tenker på, måten jeg ser på. Måten jeg ser meg selv og andre på, og måten jeg ser situasjoner på. Jeg kunne satt opp en lang liste med overskriften ”Sånn tenkte jeg før – slik tenker jeg nå”, men i dag vil jeg bare nevne en ting. Og det er at jeg har fått en mye større evne til å glede meg over små ting. Eller kanskje er det riktigere å si at mye av det jeg så på som små ting eller selvfølgeligheter, har blitt større og mer verdifulle for meg.

...

Vi liste oss ned ifra lofte
Sola har nættopp stått opp
Så fylle vi sekken med brødskiv
kaffe, og kvar vårres kopp

Sammen vi går ned te båten
Fra brøgga så hente vi det
vi træng te nånn tima på sjø’øn
feskstang og hjul tar vi me’

Æ sjer at sola den blenke
når båten fær ut ifra land
som goill og som diamanta
i næsten blækkstilla vann

Vi kjøre først sakte ut soinne
Så sætt vi opp farten litt meir
Vi vart itj dæm førstan som kom ut
Et stykke ut ligg det nånn fleir

Snart sjer æ det e’en Sivert
Dæm ainneran veit itj æ tå
Vi lægg oss i nærheten av dem
vi får sjå om det e nå å få

Æ høre dem snakke sammen
En lure på kæm vi e
Æ sjer at’n Sivert hainn smile
”Å, det der e ein innfløttar det

”Måsen hainn ligg der og vente
på nå å fyll magen med
Hainn Sivert hainn tar fram kniven
No skjønne dæm ka som ska skje

Snart e det minst hoinner roinnt båten
Dæm flakse og skrik og e gla
Så får dem nånn hau og nånn tarma
Hainn Sivert e go å ha

Der har du ein kompis du måse
Kvar dag e hainn trofast mot dæ
Mens æ e no berre ein turist
æ e med ein innflyttar æ

Det bli no nånn tura kvar sommer
En tontre - itj fleir einn det
No slæppe æ snøre uti
og håpe at nåkka ska skje.

Så sveive æ sakte oppatt
No vart det så tongt å dra
Ja, no e det ganske sekkert
Nåkka må æ no ha.

Æ bøye mæ utover ripa
og sjer nåkka langt nerri der
To fine sei og en uer
”No træng æ klæppen her!”

Tre kassa med fesk vi fylle
Så sjer æ - det har blitt flo
Hainn Sivert ha starta på heimtur’n
Vi får itj nå meir fesk no.

Men vi vil no prøv oss på torsken
så nærmar mot land vi fer
Der sitt vi ei stund før vi gir oss
det va itj nå my å få her.

Det vart no så stilt etter’n Sivert
for måsan dæm vart no med hainn
Det legg gjæn en tre-fire roinnt oss
men storparten for inn mot lainn.

No kjæm det så mang ainner båta
på vei ut når vi ska dra hjæm
Et forsprang vi fikk på dagen
som for ut så læng førri dæm

No ska det bli godt å kom inn
og få sæ litt mat og ein kvil
At Hitra e finaste plassen
om det e æ slætt itj i tvil.

(Sommerminne 2003)

Tuesday, March 14, 2006

Stolthet og ydmykhet

Leste dette sitatet i en bloggen til Silje her om dagen. Syntes det var så bra at jeg må legge det ut her også.

"Humility is not thinking less of yourself, but thinking of yourself less". (Ydmykhet er ikke å tenke mindre om seg selv, men å tenke mindre på seg selv.)

Hvis jeg hadde trodd på hell, ville jeg sagt at jeg er heldig. Denne uka er jeg på besøk hos mamma og pappa. De bor på et sted som aldri har vært hjemplassen min, likevel ringte jeg til mannen min og sa at ”nå har vi kommet hjem” da jeg og ungene kom hit. Kunne brukt mange fine ord om dette hjemmet. Jeg lærte et nytt ord av Amélie her om dagen. ”RDL-venner” (Relax De Luxe-venner), som er de utvalgte vennene som en kan slappe helt av sammen med. Jeg tror jeg kan si at jeg har RDL-foreldre, og det sier vel litt. De vet mye, men de er ikke de som ”alltid vet best”. Det er godt å være der ærlighet og ydmykhet råder. For ikke å snakke om omsorg... Setter pris på å få sove lenge om morgenen. (Takk mamma.)

En kveld lå jeg og tenkte på mennesker jeg har møtt. Noen hadde jeg kjent lenge, andre var nye venner. Jeg så for meg flere også. Folk jeg ikke hadde møtt. Noen av dem kjente jeg navnet til. Til sammen var det en hel gruppe mennesker, men hvert enkelt menneske var unikt og verdifullt. De stod sammen. De var rakryggede, høytreiste, flotte og stolte. Stolte og ydmyke. De trodde ikke at de var bedre enn andre, eller mer verdifulle enn andre. De visste bare hva de hadde, og de visste at de hadde noe å gi. Synet ga meg en følelse jeg ikke helt vet hvordan jeg skal beskrive. Men den hadde noe med ærefrykt og glede å gjøre.

Ydmykhet er en egenskap jeg setter høyt hos folk. Stolthet kan også være bra, men den kan ikke stå alene. Det er lov å tro på seg selv. Det er lov å tro at en handler rett og godt. Å være ærlig med seg selv og andre, gjøre det en har tro for, det en kjenner ro for i sitt indre, det er vel det som er ”å leve i lyset”. Men det finnes de som er mer opptatt av fasaden enn av noe annet. Det finnes de som ikke bryr seg om hvordan tilstanden i sitt eget hjerte egentlig er, så lenge alle de ytre og synlige forholdene er i orden, så lenge alle tenker vel om en. Jeg lurer på om slike mennesker har det godt med seg selv, eller om det hender at de gråter seg i søvn fordi de innerst inne, selv om de aldri ville våge å innrømme det for noen, er like små og redde som vi alle kan være av og til.

Anbefalt lesning: Bottom Buzzer om tro og tvil
Funky Uncle om synd og skam

Sunday, February 19, 2006

Et godt spørsmål

Jeg fikk en kommentar fra en anonym leser på den forrige posten i bloggen min. Han eller hun stilte et veldig godt og ærlig spørsmål. Et spørsmål som ofte var oppe i tankene mine før, men som jeg ikke en gang våget å formulere. Jeg hadde ikke mot til å innrømme, verken for meg selv eller andre, at dette var noe jeg tenkte på.


Her er kommentaren jeg fikk:

du sier at Gud er gla i oss, og ønsker å trøste oss når vi er lei oss, sliter med tunge tanker ol. men hvordan skal man ta imot den trøsten? når man har problemer med idet hele tatt å tro at han finnes..?

Jeg har tenkt en del på hva jeg skulle svare. Det er så lett å si: «Det er bare å tro.» For hva når det føles vanskelig å tro? Jeg vet at det i hvert fall ikke ville hjulpet meg noe som helst å få et sånt svar. For var det noe jeg strevde med, så var det nettopp dette med å tro. Selv om jeg ikke innrømmet det, ja kanskje de gangene jeg virket mest skråsikker på dette som gjaldt de usynlige sidene av livet, så tvilte jeg på om Gud i det hele tatt fantes. Han var som en fjern tanke, hundrevis av mil unna. Jeg trodde nok at han var der, man han så meg fra et sted langt borte fra. Jeg hørte mange si (og jeg sa det sikkert selv også) at Gud er nærmere enn den luften du og jeg puster inn. Men jeg trodde det ikke egentlig, selv om jeg ønsket å tro det. Så dette med å tro, trenger ikke å være så enkelt. Jeg hadde ikke mot til å slippe tvilen til. For jeg trodde at det var troen min som skulle frelse meg. Så hvor mye hjelp og trøst jeg kunne få fra Gud, var avhengig av hvor mye jeg trodde på ham.

Men nå tror jeg ikke at troen min betyr så mye. Jeg tror til og med at Gud er der, og at han er like nær, de gangene jeg stiller spørsmål, og de gangene jeg føler at troen min er like svak som et slapt håndtrykk eller som ensomme tanker. Det er ikke meg det kommer an på lenger. Jeg trenger ikke en gang å tro. For han er der likevel. Så kanskje handler det om å glemme dette med at en må tro. Kanskje det er nok å tenke at, Gud hvis du er der og hvis du bryr deg om meg, så vil jeg ta imot det du har å gi. For hvis han er den jeg tror at han er, så vet jeg at han bryr seg om deg. Og jeg vet at den trøsten og hjelpen han kan gi, er noe annet og noe bedre enn det jeg kan gi deg. Eller det noen andre kan gi deg. Jeg tror at han vet akkurat hva du trenger, og jeg tror han lengter etter å gi deg det du trenger. Også om du har problemer med å tro at han finnes.

Det ble svaret mitt. Nå slipper jeg til andre som vil bidra. Jeg vet det er mange fornuftige mennesker som er innom og leser bloggen min. Kanskje har noen av dere et godt svar på det gode spørsmålet.




Thursday, February 16, 2006

Noen spørsmål om det å være foreldre

Hva er det som gleder en god mor eller en god far mer enn noe annet? Veloppdragne barn? Lydige barn? Suksessrike barn? Glade barn? Hvis du har vært barnevakt for noen en gang. Hva tror du var viktigst for foreldrene? At barnet «hørte etter» og «oppførte seg», eller at barnet hadde det godt og trygt sammen med deg?


Hva må et barn gjøre for å fortjene foreldrenes kjærlighet?

Hva må et barn la være å gjøre for å fortjene foreldrenes kjærlighet?


Spørsmålene er egentlig helt på jordet. Jeg er enig i det. Vi elsker ikke barna våre fordi de er snille, vakre, lydige eller flinke. Vi elsker dem fordi de er barna våre. Vi gleder oss med dem når det går dem godt, når de lærer seg å gå, når de får fem pluss på en matteprøve, når de er tøffe nok til å si imot mobberne i klassen, når de vinner OL-gull eller når de får drømmejobben. Men ikke noe av dette forandrer kjærligheten vi har til dem. Og vi er akkurat like glad i dem den dagen de stryker til eksamen, mister jobben, eller svikter vennene sine. Kjærlighet har ikke med prestasjoner å gjøre. Likevel stiller jeg spørsmålene:

Hva må et barn gjøre for å fortjene foreldrenes kjærlighet?

Hva må et barn la være å gjøre for å fortjene foreldrenes kjærlighet?


Jeg tror faktisk at det fins mange som spør seg selv om dette. Ikke alle har opplevd betingelsesløs kjærlighet fra foreldrene sine. Derfor er det mange som prøver så godt de kan å være «flinke». For jeg tror at vi alle lengter etter anerkjennelse og aksept. Det finnes også mange som kaller Gud sin far, men som tror han er en far som krever lydighet, og som setter betingelser for kjærligheten.


Jeg tror ikke han er sånn. Jeg tror at han er kjærlighet. Jeg tror at han elsker deg på tross av nederlagene dine, på tross av din utilstrekkelighet og dine feil. Jeg tror han sørger med deg når du har det vondt, når du sliter med tunge tanker og når du føler deg ensom. Jeg tror at han lengter etter å trøste deg.


Hva er det vondeste en mor eller far kan oppleve? Jeg har ikke noe fasitsvar på det, men hvordan ville du føle det om din egen sønn eller datter, vendte deg ryggen? Om ungen din sa: «Jeg tror ikke at du er glad i meg, så nå drar jeg min vei, og jeg kommer aldri hjem igjen. Jeg vil ikke ha noe mer med deg å gjøre.» Ville du ikke lengtet hvert sekund etter at ungen din skulle komme hjem igjen? Og om dagen skulle komme, da han stod på trappa og ba om å få komme inn. Hva ville du møte han med? Krav om forbedring eller åpne armer?



Friday, February 10, 2006

Et bilde av et bilde

Dette er ikke Jesus:

Bildet over, som jeg også la ut i den forrige posten, er ikke Jesus. Det er ikke et bilde av ham heller. Bare et bilde av et bilde som noen har i tankene sine. Likevel tenker de fleste på Jesus når de ser dette bildet, som er en ganske «pen» fremstilling av Jesus på korset. Men det er ikke Jesus på korset. Bare et bilde av et fantasibilde. Ingen av bildene i denne posten er Jesus. Vi vet ikke hvordan han så ut da han gikk på denne jorda for to tusen år siden, men det betyr ikke noe heller.

Den virkelige Jesus blir heller ikke skadet av at det finnes mindre fordelaktige fremstillinger av denne «bilde-Jesus». Jeg føler ikke at noen tråkker på meg eller troen min ved å lage eller publisere slike bilder heller. Jeg trenger ikke rope ut, gå i demonstrasjonstog eller skrive sinte avisinnlegg når jeg ser bilder som f.eks dette:

Eller dette:




Det er jo bare bilder og tegninger. Den virkelige Jesus er noe annet. Noe langt større. Hevet over alle materielle ting. Han er Gud.

Som jeg skrev i forrige post, så tror jeg Gud ønsker kontakt med alle mennesker. Både med de som kaller seg kristne og de som ikke gjør det. Og jeg tror at alle kan høre fra Gud. Er det da naturlig at vi er nødt til å dra til en spesiell bygning for å høre Guds ord? Er det naturlig at vi må høre Guds ord gjennom andre mennesker? Før trodde jeg at jeg måtte gå på møter, (i betydningen en organisert tilstelning med tale og sang,) for å få «påfyll». Taleren jeg hørte på hadde kanskje hørt på en annen taler igjen, en som hadde enda større anerkjennelse blant folk, for å på påfyll. Og denne igjen hadde kanskje vært på en lederkonferanse med kjente forkynnere og kristne ledere fra ulike land, for å få påfyll... Er det nødvendig da? Når Han som de underviser om ønsker kontakt med hvert enkelt menneske. Trenger vi mellommenn mellom oss og Gud? Jeg sier ikke at vi ikke trenger andre mennesker. For det tror jeg vi gjør. Vi er ikke skapt til å leve alene. Vi er ikke «øde øyer». Vi trenger hverandre, men vi trenger ikke noen til å stå mellom oss og Gud. Jesus åpnet veien for oss alle.


Les gjerne "My little Jesus"