Google+ Followers

Friday, January 20, 2006

Om å hvile etter å ha klatret i ribbevegger



"Et rop etter en tro som ikke blir ett av de mange kravene i tilværeslen

- men etter en åndelighet som tar hele livet på alvor."
(Fra den enkleste gleden av Tomas Sjødin)


Jeg låner ordene til Sjødin i dag, for jeg synes det var så godt sagt. Tror mange kjenner dette ropet inni seg, og jeg tror disse menneskene finnes både blant de som kaller seg kristne, muslimer og buddhister, og også blant de som ikke har satt en lignende merkelapp på troen sin. Et krav i tilværelsen, eller en åndelighet som tar hele livet på alvor. Det er to vidt forskjellige ting, og jeg kjenner meg godt igjen i begge. I mange år var «kristenlivet" mitt mest stress og slit. Det var som om jeg hadde to liv. Et "vanlig" liv og et som handlet om å troen (eller kanskje jeg burde si religionen). Det å være kristen ble en aktivitet. En hobby som jeg var pålagt å bruke en del av fritiden min på, og som jeg måtte forsøke å dra med meg inn i hverdagen også. Og gjorde jeg det, så ville nok det "vanlige" livet mitt bli litt bedre. Bare jeg fokuserte nok på Gud, trodde nok, ba nok, eller ville nok. Jeg trodde at alle de kristne aktivitetene jeg gjorde, «hjalp litt». Å lese i bibelen hjalp litt, å be, hjalp litt, å synge sanger om og til Gud, hjalp litt, å lese kristen litteratur, hjalp litt, å gå på møter, hjalp litt, å gi penger til en kristen forsamling, hjalp litt. Men det som skjedde, var at alle de åndelige gymnastikkøvelsene og ribbeveggklatringa, ble en ekstra stressfaktor. Men den stressfaktoren inneholdt likevel et bittelite håp langt inne i hjertet,og en lengsel etter noe større og noe mer. Noe virkelig. Noe som det var verdt å leve for. Noe som det var verdt å dø for.


Åndelighet har i utgangspunktet lite med ytre handlinger å gjøre. Det handler om å lytte. Det handler om et indre liv. Noe som skjer på innsiden. Noe som ikke er synlig, men som likevel vil merkes på hvordan livet leves. Noe som har kraft til å forandre. Og da snakker jeg ikke om en kraft som er som et lite, nesten usynlig håp, som et lite støvkorn som kanskje finnes langt ute i ørkenen på den andre siden av jorda et sted, eller som et liten håndfull stjernestøv i en galakse hundre millioner lysår borte. Nei, det er noe annet. Noe nærværende. Noe som er her, uavhengig av mine prestasjoner, og uavhengig av hvor mye jeg kan greie å samle sammen av tro. Troen min kan være som et bittelite frø, godt gjemt under en haug med steiner, eller på bunnen av en tilfrosset sjø. Det spiller ingen rolle. Det er ikke meg det kommer an på. Ikke deg heller.



...



prøvde å binde

og samle tankene

om deg

og de ordene

jeg skulle si

eller tenke

for å få deg til å lytte,


for kanskje,

kanskje om jeg bare ville

nok,

ville du gi


nå slipper jeg taket

kaster alle løse tråder

legger bort tungt tauverk

lar deg føre

dit du vil


lettere å lytte

med lukket munn


Thursday, January 19, 2006

Deilig er jorden,

eller er den så grusom at du nesten ikke våger å tenke på det?




Jeg sier ikke

at jeg vet hvordan du har det

for det gjør jeg ikke.


Jeg vet ikke hvordan det er

å veie tretti kilo og samtidig føle seg feit,

hvordan det kjennes når du skader deg selv

for å døyve den indre smerten.

Jeg har ikke vært lammet av angst,

vet ikke hvordan du har det

når alkoholen eller heroinen bestemmer over livet ditt

vet ikke hvordan det er å leve på gata.


Jeg har ikke mistet et barn,

har ikke opplevd å bli forlatt

vet ikke hvordan det er å være foreldreløs,

eller hvordan det føles å se sine foreldre bli skutt.

Jeg vet ingenting om hvordan det er

å ha foreldre som ikke bryr seg

eller en far som slår,

vet ikke hvordan det er å være den som slår.


Jeg har ikke vært innelåst i et mørkt kott

fordi jeg skitnet til de nye klærne mine,

har ikke fått husarrest

fordi jeg ikke ryddet rommet mitt

eller fordi jeg kom fem minutter for sent hjem.


Jeg vet lite om ensomhet,

vet ikke hvordan det er

å leve i frykt for en av mine nærmeste,

å leve sammen men noen som truer meg

eller som leter etter feil hos meg

og bruker tiden på å påpeke

alle manglene og dumhetene mine.


Jeg er ikke venneløs

vet ikke hvordan det føles at ingen ringer

at ingen kommer på besøk,

at ingen spør: Hvordan har du det?

Vet ikke hvordan det er å føle seg betydningsløs

hvordan det kjennes å vite at ingen ville savne deg

om du dro


Jeg har aldri blitt spyttet på

vet ikke hvordan du hadde det

da du lå alene igjen i gjørma

etter at mobberne var ferdig med deg

enda en gang

vet ikke hvordan det er å høre falske rykter om seg selv,

ingen har sagt at jeg ikke fortjener å leve

ingen har sagt at de ønsker meg død.


Jeg er ikke dødssyk,

vet ikke hvordan det kjennes når

sykdommen du har tærer på kroppen din,

vet ikke hvordan det er å fryse

og ikke vite om man noen gang blir varm igjen,

hvordan det er å være sulten

uten å vite om man noen gang vil bli ordentlig mett,

har ikke ventet på regn for å kunne drikke.


Jeg vet med sikkerhet

at jeg vet mindre enn de fleste

om hvor vondt livet kan være,


og likevel våger jeg å si til deg

at det finnes et håp,

at jeg tror på noe som er større enn alt annet

større enn all smerte

dypere enn all sorg

sterkere enn alt

mektigere enn selve døden.


Jeg tror på et lys uten mørke

en sannhet uten løgner

en godhet uten snev av ondskap

en omsorg fri for egoisme

en kjærlighet som er så grensesprengende

at den er langt større

enn det du eller jeg kan fatte

med våre begrensede tanker.


Jeg våger å si det,

selv om jeg ser at du har det vondt,

selv om jeg vet at det ikke er sant

at jorden er deilig.



Wednesday, January 18, 2006

Har en drøm...

om å bare gjøre det jeg gjør av glede

eller å føle glede i alt jeg gjør

om å stå opp tidlig

ikke fordi jeg må

men fordi jeg vil

fordi jeg ikke kan vente lenger


har en drøm

om å alltid vite at jeg har det jeg trenger

så jeg kan gi det videre til andre

så de også kan ha det de trenger

for vi trenger ikke mer enn det


har en drøm

om å alltid lytte

og om å dele av det jeg får

om å gi og om å hjelpe

ikke fordi noen tvinger meg

men fordi jeg ikke kan la være

fordi ordet i hjertet driver meg


har en drøm

om å slutte med alt som er tomhet

om å glemme det meningsløse

bruke tiden min på det som forandrer

og ikke på det som er nytteløst

det jeg ikke kan gjøre noe med

om å legge fra meg ansvar

om å alltid hvile

la hjertet lede meg videre


har en drøm om å følge drømmer




(Hva drømmer du om?)



Monday, January 09, 2006

"Hjelp jeg er ikke som dere"

Diktet under er skrevet av ei jente som heter Ingrid. Jeg har fått lov av henne til å legge det ut her. Tror mange kan kjenne seg litt igjen i det. Og for de som ikke gjør det, kan det kanskje være en tankevekker.

...


Hjelp jeg er ikke som dere

de sitter her alle sammen
i total stillhet,

hører på stemmen din
med respekt og beundring


hjelp, tenker jeg

de er troende alle sammen,

men ikke jeg


det er viktig å lese i bibelen, forteller du,

vite hva den står for og stå for det samme

den er logisk og

de er heldige, forteller du
de som kjenner Jesus
følg bibelen, voks som kristne
og vær stolt av Han


jeg vil heller
gjøre som denne Jesus
finne egne standpunkter,
ha egne meninger
og være litt annerledes,

forstår ikke disse menneskene

som mener at bibelen forklarer alt og

at det ikke finnes noen annen løsning


på samme måte som meg
innser de at de ikke kan forstå alt
mennesker har begrenset fatteevne,
men de finner seg ikke i det,

må ha et enkelt svar


jeg hører tankegangen som et eventyr,
er en del av en forsamling troende,
voksne og ungdommer

som gjør som alle andre

er en del av miljøet

fordi det er viktig


jeg ser at det er usunt

men de har lært at
sånn skal det gjøres
det sier mamma og pappa


jeg undrer meg over menneskene
som nå går inn i seg selv

når vi ber sammen
har en stille stund
alene med Gud


jeg ser på forsamlingen
med dyp respekt og fascineres
over at det må en gruppe til
for å vokse som kristen


(Ingrid)

Friday, January 06, 2006

Et drama fra virkeligheten.

Antall akter varierer.






(Det banker på. Døra åpnes forsiktig på gløtt, og støyen innenfra strømmer ut.)


Kremt. Ja?


Får jeg komme inn?


Inn hit?


Ja.


Du, jeg vet ikke jeg. Det ser ikke ut her inne! Jeg har hatt så mye å gjøre skjønner du. Har ikke ryddet eller vasket på lenge. Det bruker ikke å være så ille som nå altså.


Jeg vet da hvordan det er.


Ja, men jeg liker ikke å vise det frem sånn som det ser ut nå. Kan vi ikke bare stå her i døråpningen å snakke litt da?


Jeg vil gjerne komme inn. Jeg har ikke kommet for å kritisere deg.


Nei, du har vel ikke det, men jeg har ikke ordnet i stand noe. Jeg ventet ikke akkurat besøk i dag da.


Nei, du gjorde ikke det, men det ordner seg. Jeg har tatt med alt du trenger.


Hva mener du med alt? Mat tenker du på?


Alt.


Men det behøvde du da ikke! Jeg skal ta meg sammen nå. Kom tilbake om en stund så skal jeg få fikset opp litt her inne imens, og stelt i stand et eller annet vi kan spise.


(Døra lukkes. Musikken skrues opp. Gjesten blir stående utenfor. Etter en stund banker han på igjen. Det tar litt tid før døra åpnes. På gløtt denne gangen også.)


Beklager at det tok litt tid. Måtte dempe musikken litt. Hører ikke hva du sier ellers. Du liker vel denne cd'en du. Det er den nyeste av de nye. Skikkelig bra! Det hjelper med musikk til arbeidet vet du. Men er du tilbake allerede da? Jeg har ikke fått gjort så mye her egentlig. Jeg var så uheldig å velte en stor bokhylle, var fullt av ting i den og alt gikk i tusen knas. Veldig irriterende. Tror jeg får limt sammen en del av det, men mye må bare kastes. Kanskje det går an å kjøpe nytt, men det koster jo penger, og det har jeg ikke akkurat for mye av.


Jeg sa jo at jeg har tatt med alt du trenger.


Jeg hører du sier det, men jeg skjønner ikke hva du mener. Du mener da ikke alt? Jeg forstår ikke dette. Jeg er ikke sikker på hvem du er en gang. Nå må jeg inn å fortsette arbeidet.


Vent. Ta det litt med ro. Trekk pusten, og se på meg.


Er det? Men kan det være? Er det virkelig deg? Men hvorfor? Hvorfor står du her?


Fordi du ikke vil slippe meg inn.


Men, du har ikke noe bedre å gjøre da? Noe viktigere?


Nei.


Du vil inn, og du bryr deg ikke om rotet mitt. Har jeg forstått deg rett?


Ja.


Har du litt tid igjen da, eller må du kanskje videre nå?


Jeg går ingen steder sier jeg. Jeg blir hos deg.


Men er det ikke noen andre du heller vil være hos? Noen som har det mer i orden hjemme? Som er mer interessant å snakke med. Som er reist litt og sett litt, studert?


Jeg vil være hos deg.


Jeg har jo stort sett vært alene her jeg da. Det er ganske trangt her inne forstår du. Ganske mørkt også. Men hvorfor sier du ikke noe? Du ser bare på meg du. Det er sant altså? Alt jeg trenger?


(Tenkepause)


Hvis du virkelig mener det så er du velkommen inn, men du får ta det som det er.


(Døren åpnes helt, og de går inn. Freden senker seg.)



Thursday, January 05, 2006

På stedet hvil



Jeg våkner opp brått og forstår hvor jeg er,

men vet ikke hvordan jeg havnet her.

Er svimmel av stemmer, sang og musikk,

forvirret av ord og av skråsikre blikk.


Jeg klamrer meg fast til hesten sitt hår

og minnes en drøm om frihet og vår.

Det er tungt å stoppe en stor karusell.

Sovner igjen, mens det mørkner mot kveld.


Jeg vekkes av stemmer som roper om glede,

med vinden i håret drar vi ifra stedet.

Nå reiser vi frem imot seier og fred!

Men hvorfor er alt som det var her i sted?


Stopp! sier en. Jeg vil ikke mer!

Men ingen vil lytte og ingenting skjer.

Vi blir ikke trette, vi kan ikke hvile!

De roper, men noen begynner å tvile.


Jeg ser at det bare er en ting å gjøre,

må stenge alt ute, få fred til å høre.

Besluttsom, men stille jeg klatrer av hesten.

En hvisker forbauset: Forlater du festen?


Så lukker jeg øynene, tenker på deg.

Jeg hører deg hviske: Det ordner seg.

Så satser jeg alt, og våger å hoppe.

Nå vet jeg at runddansen ikke vil stoppe.


Jeg er ikke redd, for du er likevel,

Jeg tror ikke lenger på lykke og hell.

Og hva vet vel jeg hva som er til mitt beste,

jeg venter og spør deg nå: Hva blir det neste?


Jeg lander på gress som er friskt og helt grønt

har aldri før kjent det så mykt og så skjønt.

Du viser meg kilden der jeg kan få drikke

Ditt håndtrykk er fast, og du slipper meg ikke.


Og minnet blir blekt. Det var uro og larm.

Jeg husker jeg frøs, men nå er jeg varm

Så hører jeg stemmer og lyden av glede.

Du viser meg veien, jeg lar deg få lede.


Jeg setter meg ned og så synger vi sammen.

Nå ser vi hverandre for du tente flammen.

Det er vi, det er deg, ikke meg og mitt.

Ser i takknemlighet alt du har gitt.




Tuesday, January 03, 2006

Nyttår

(Bildet er tatt 24.12.2002)


I nyttårshelgen var jeg hjemme. Selv om jeg aldri har bodd der mamma og pappa bor nå, så føltes det likevel som å komme hjem da jeg kom dit. Huset er nytt, men stedet er kjent for meg. Jeg har vært der en tur nesten hver sommer i mitt tjuesju år gamle, eller kanskje unge, liv. (Her finner du et dikt om et sommerminne derfra.) Uansett handler ikke følelsen av å være hjemme om beliggenhet eller om hus. Det handler om hvem som bor der. Det handler om gjestfrihet, og om en kan være seg selv. Om det går an å hvile seg der. Om en kan være akkurat som om man er hjemme. Sånn sett er jeg heldig. For jeg føler meg hjemme mange steder.

...



Du s k a l bære frukt.


I halvmørket ser jeg et tre

midt på tunet, ubeskyttet.

Flortynt papir,

avrevne sider fra en bok

blafrer i den stadig økende vinden:


Frykt ikke!

Vær ikke bekymret!

Vær alltid glad!


Treet kjemper i stormen,

kjemper mot vinden,

knytter greiner

strekker seg mot himmelen,

og tar seg sammen.


Vær tålmodig!

Vis kjærlighet!

Les ordene!



Nå ser jeg at det er en hel skog

De store roper høyest,

de små gjentar ordene

og strekker seg oppover.


Jeg stiller meg på tå jeg også,

synger med den stemmen jeg har,

leser med de brillene som rekkes meg,

selv om jeg har mange nok par fra før.


Trærne tvinner greinene i hverandre

roper: Bær frukt! Bær frukt!


De leser for hverandre

med høye, skingrende stemmer,

står fast i kampen

og det gir

resultater.


Klapper hverandre på skuldrene

roser hverandre så noen vokser enda litt

nærmere skyene for


stadig kommer nye skudd

på greinene.


Men

så er det noe som ikke stemmer,

noe med fargen.

Friske skudd skal være grønne.


Det lysner og jeg ser:


De er av papir,

nye ark

som fylles med bokstaver:


Vær utholdende i bønn!

Be til enhver tid i Ånden!

Gi tidelen av alt du eier!



Jeg slutter å synge,

legger bort boken jeg hele tiden

har hold så fast i at fingrene har stivnet.

Rygger bakover idet jeg ser


røtter som snor seg opp gjennom greiene,

vikler seg fast i mylderet

av papir og bokstaver.

Floker seg til,

knytter seg sammen,

finner ikke frem


til den gode jord.


Tar beina på nakken og

bæres hjem.



...


Kom hjem


Kom hjem,
alt er ferdig,
jeg venter på deg.
Skynd deg
min elskede søster.

Nei, jeg må bestige det høyeste fjell,
arbeide helt ifra morgen til kveld.
Jeg kommer så snart jeg er rede.

Kom hjem,
alt er ferdig,
kom som du er.
Skynd deg
før mørket deg blinder.

Først må jeg hjelpe en hjemløs jeg så,
trøstende ord og litt mat skal han få.
Vi kommer hjem sammen i glede.

Kom hjem,
alt er ferdig,
tiden er knapp.
Jeg vet
at du trenger å hvile.

Jeg er trett og jeg trenger litt brød og vann,
men kjemper mot tørsten, jeg vet at jeg kan.
Viljen skal holde den nede.

Kom hjem
alt er ferdig,
kvelden er her.
Min kjære
du må ikke dryge!


_

Jeg vil hjem, men er svak og mørket for sort.
Nå venter jeg, snart vil det føre meg bort
Vet at jeg aldri blir rede.

Kom hjem
alt er ferdig,
gi meg din hånd.
La meg få
hjelpe deg gjennom.

Ja, hjelp meg min bror, jeg er trett og vil hjem,
men er redd jeg kan ingenting vise frem.
Tomhendt jeg ligger her nede.


Jeg bærer
deg søster.
Fred vil du få.
Det er nå
du er virkelig rede.