Google+ Followers

Wednesday, June 28, 2006

Helt eller halvt





Vil du danse gjennom livet? Lukke det ene øyet, så du bare ser det du vil se? Leve halvt, aldri helt. Kaste småstein i vannet og håpe at ringene når frem dit de skal. For selv om sjansen er lik null, så har du i hvert fall gjort et forsøk, tenker du kanskje, der du smiler, snakker om vær og vind, later som om alt er bra og går. Utenom. Du ser den dype skogen som ligger foran deg, og du ser en sti. Starten på en sti. Men hva som finnes der inne, i skyggen av de store trærne, det får du aldri vite om du ikke våger. Leve halvt eller helt? Du vet hva du må gjøre, men det er tryggere her. På denne siden.


«Hallo?» roper du, håper at stemmen når frem, og at noen skal komme løpende gjennom skogen, stanse foran deg, og si at du har rett. At alt er greit. At alt er bra. Men det kommer aldri til å skje. Dette er din sti. Din skog. Og din frykt, som skinner gjennom ditt lukkede øye, selv når du kniper det igjen. Du ser bare en dør. En stengt dør, og du tror det er umulig å komme gjennom den og inn på stien. Men du tar feil. Om du ser, med begge øyne, vil du oppdage det. Veien er åpen. Det er du som har plassert døren der. Du bygde den med dine egne tanker. Men på et øyeblikk, kan den rives ned igjen. I det en ny tanke blir skapt. Plantet i deg. Et lite frø av tro, eller tvil. Et frø som vil vokse seg stort. Større enn alle trærne i skogen, om du ikke kveler det med enda flere «Alt er bra» og «Alt er greit». Et tre du ikke lenger kan overse. Og når du klatrer til topps i det, vil du se og forstå at veien er åpen. At du må gå. At det ikke finnes en vei utenom. «Utenom» var en løgn, en luftspeiling. Du klatrer ned igjen. Spenner sannhetens belte om livet og går. Treet kaster skygger og du vet at du har valgt rett. Du har mot nok. Du er sterk nok. Du vil være hel. Og du vet at du en dag vil komme ut på den andre siden.





Paradoks


Svakhet er å late som

kaste småstein i vannet

velge den letteste veien

sette en dør foran den en skulle ha gått

og gå utenom


Styrke er å våge

å innrømme svakhet

avslutte jakten på unnskyldninger

feste det flakkende blikket

og gå

Friday, June 23, 2006

Take a break




Et menneskeliv her på planeten Tellus, består av dager. Antallet varierer, men ligger på et sted mellom 0 og 40 000. De fleste dagene fylles med jobb, husarbeid, bleieskift, fiskepinner og knekkebrød med brunost. Hverdager kalles det. Vi følger våre faste rutiner og gjør det vi pleier å gjøre. Den ene dagen blir lik den andre, tiden flyter av gårde og vi driver med. Jeg tror vi har godt av å stoppe opp litt av og til. Eller helst ofte. Kanskje hver dag. For å tenke over hvor vi står. Hvem vi er. Hva vi har. Og hvor vi er på vei. Hvorfor vi tenker som vi gjør og tar de valgene vi tar. Hvorfor vi føler det vi føler. Hvilke muligheter vi har. Hvilke mål vi har. Hvilket liv vi ønsker oss. Hva vi ønsker å forandre, hva vi har mulighet til å forandre, og hva vi må la ligge. Min utfordring til deg i dag er: Ta en pause. Sett deg ned, tenk litt, og kjenn etter. Har du en dag der deppefaktoren er høyere enn smilefaktoren, så tenk over alt du har å glede deg over. (Gjør det gjerne om du har en god dag også.) Hva er du glad for? Hva i livet ditt setter du pris på? Om du bruker litt tid på å tenke over nettopp det, så vil du kanskje kjenne at gleden i hjertet blir litt større, og det igjen kan føre til at du får lyst til å få andre til å smile. Hyggelig om du vil legge igjen en kommentar med noen av punktene på «glede-lista» di. Her er noen av mine (i stikkordsform): Gift med verdens beste mann, har to skjønne unger, familie, gode venner, et trygt land å bo i, god helse, nok mat.

Jeg har liten grunn til å klage. Jeg trenger heller ikke å bekymre meg for morgendagen, men det hender nok at jeg gjør det. Likevel, han som vet alt, som ser hver liten spurv og som vet hvor mange hår jeg har på hodet, han passer på meg, tror jeg.


Friday, June 09, 2006

Bare en liten flik




Når jeg tenker tilbake, ser jeg at jeg har hatt veldig mange meninger om tro. Om hva rett tro er, og på hvilken måte troen skal komme til uttrykk. Kanskje bunnet det hele i et behov for kontroll. Behov for å sette mennesker, situasjoner og handlinger i bås, og for å ha oversikt. Et behov for å vite at jeg hadde rett. At jeg hadde forstått hvordan det hele henger sammen. Den vissheten fant jeg aldri. Samme hvor mye jeg lette etter svar, hos andre mennesker, i bibelen eller i meg selv. Det var alltid noe jeg ikke fikk helt oversikt over. Men hva om jeg hadde funnet den vissheten. Hva om jeg bare visste at alle mine meninger om livet, døden, Gud, evigheten og meningen med livet, var riktige. At de tilsammen utgjorde hele sannheten. Sammen med den vissheten, ville også en annen visshet ha kommet. Nemlig den om at andres oppfatninger er dårligere enn mine. Og med hvilken rett kan jeg egentlig hevde noe sånt? Det eneste jeg kan snakke om når det gjelder tro, er min tro. Hva jeg har erfart og hvilken overbevisning jeg har.

Jeg har mistet mange av de bastante holdningene mine i det siste. Kanskje spesielt i løpet av det siste året. Og jeg tror at jeg har blitt forsiktigere med å dømme. Kanskje har jeg endelig innsett at mye av det vi mennesker har en tendens til å henge oss opp i og bruke tiden vår på, blant annet såkalte trosspørmål og læremessige spørsmål, egentlig betyr forsvinnende lite i den store sammenhengen. Vi kan alltids si at vi har forstått, at vi ser hele sannheten, at vi har fasitsvar på alt. Noen hevder til og med at svaret på alle livets spørsmål finnes i bibelen. Men jeg tror ikke at vår begrensede tankeevne er i stand til å fatte noe særlig av den store sannheten. Vi må bare godta at vi kun får se en liten flik av den i dette livet. Bare en liten brøkdel.


Begynner du å spørre meg ut, så vil du nok fort finne ut at jeg har en del meninger om tro nå også. Men jeg tror ikke de er så fastlåste. Jeg håper i hvert fall at jeg har blitt mer åpen for å tenke nytt. At jeg tør å stille spørsmålstegn ved mine egne fastgrodde tankemønstre. Nå lurer du kanskje på om jeg ikke tror på noe som helst lenger, om jeg ikke har noe fast å forholde meg til. Jeg har det, men troen min er ikke lenger et korthus, av meninger, teologi og læresetninger, der jeg ikke våger å ta ut et av kortene for å se nærmere på det. Det er ikke vanskelig å forestille seg hva som vil skje da. Det var forresten kanskje nettopp det jeg gjorde. Eller kanskje var det en som gjorde det for meg. Trakk ut kort etter kort, og holdt dem foran øynene mine, så jeg skulle få mulighet til å vurdere dem på nytt. Kanskje kan jeg si at det førte til at jeg ga opp å tro. Jeg la bort skråsikkerheten, bestemte meg for å slippe alt og våge å stole på at Han ville være der likevel. Han som for omtrent to tusen år siden sa at han er veien, sannheten og livet, og som hvisker de samme ordene i øret mitt eller kanskje til hjertet mitt, i dag.


(Jeg hevder forresten ikke at hele huset er borte. Det står nok flere kort igjen og støtter seg til hverandre i ruinene. Men kanskje faller også de etterhvert. En kan jo håpe på det.)