Google+ Followers

Wednesday, July 05, 2006

Meningen med livet

«Gud trenger noen å elske. Derfor finnes du. Det er rett og slett meningen med livet - den som blir elsket, oppfyller og rettferdiggjør hele sin eksistens. Alt annet er underordnet. Vi sliter og strever fordi vi begynner i feil ende. Vi prøver å finne veien tilbake til Eden mens vi er blinde for at et nytt og bedre sted allerede finnes på innsiden. Jeg pleide å fortelle folk at de måtte tro på Gud. Nå lengter jeg etter å fortelle dem at Gud tror på oss.»

Sitatet har jeg tatt fra Funky Uncle sin blogg. Du kan lese resten av posten her. (Anbefales.)


Det er ofte sånn tror jeg, (og jeg vet jeg har skrevet om det noen ganger før,) at mennesker sliter og strever i sin lengsel etter å bli akseptert, verdsatt og elsket. Det gjelder både de som sier at de ikke tror på noen gud, og de som tror på han som sier at han vil gi hvile til alle som strever. Vi strever etter å bli gode nok i andres menneskers øyne, og noen vil også bli gode nok i Guds øyne. Vi vil gjøre oss verdige til å motta kjærlighet, gjøre oss fortjent til den, selv om vi kanskje innerst inne et sted vet at det ikke er mulig. For sann kjærlighet elsker på tross av alt. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Og den tar aldri slutt. Jeg tror at vi er elsket. Slik som vi er. Jeg håper at du tror at du er elsket slik du er. Ikke av alle du har møtt på din vei, men av han som valgte å gi deg liv. Du trenger ikke late som om du er noen annen enn den du er. Trenger ikke late som om du er bedre enn det du er. Overfor han som vet alt, nytter det heller ikke å late som. Det er som når et lite barn forsøker å skjule noe for foreldrene sine. De merker det når noe er galt. De bare vet det.


Å innse at man ikke kan være noen annen enn seg selv, tror jeg er nøkkelen til mye. Til trygghet, til hvile og til et sant liv. Det vil nok alltid finnes sider ved deg som du kan forandre og forbedre. Men det er så mye enklere om en har som utgangspunkt at en er elsket akkurat sånn som en er. Da blir målet for forandringene et annet også. I stedet for (eller i hvert fall i tillegg til) å jakte på aksept og det å bli satt pris på, får en et ønske om å gjøre livet bedre og rikere både for seg selv og for andre. Og uansett om du tror på Gud, så tror jeg på det som Funky Uncle skriver: Gud tror på oss.


Likevel trenger vi andre mennesker. Vi trenger noen vi kan møte blikket til uten å være redde for at øynene våre røper oss. Noen som ser oss slik vi er, og som er glad i oss likevel. Det krever mot å vise svakhet, og av og til mer mot enn du tror du er i besittelse av. Men vi står mye sterkere og vi tåler mer, om vi har noen vi kan dele alt med. Vi trenger noen som er der for oss uansett. Som er der, selv etter at vi har fortalt dem om våre nederlag og svakheter. I hvert fall trenger jeg det. Noen ganger kan vi oppdage at et menneske er annerledes enn vi trodde. Vi kan bli skuffet, og vi kan skuffe selv. Men så kan vi også oppleve å bli positivt overrasket over noen, og oppleve at noen er enda bedre enn vi våget å håpe på. Sånne mennesker er gaver, og jeg takker for de jeg har fått.