Google+ Followers

Thursday, August 31, 2006

Å beskrive det ubeskrivelige



Vi bruker ord til å beskrive hendelser, opplevelser, følelser, natur, mennesker og Gud, men ordene kan aldri gi et helt nøyaktig og riktig bilde av det vi ønsker å beskrive. Likevel prøver vi. Jeg kan for eksempel fortelle deg om de fantastiske solnedgangene vi kan se fra stuevinduet vårt. Jeg kan beskrive fargene, som går fra gult og oransje, til rosa, rødt og lilla, med sjatteringer i grått og blått. Jeg kan bruke ord for å beskrive skyformasjonene, som fantasien av og til får til å ligne på fjell og hav, dyr eller bygninger. En gang så jeg et slott på toppen av et fjell. Og ved foten av fjellet lå en sjø av skinnende gull. Det var et spesielt syn. Et syn jeg helt sikkert aldri får se igjen, bortsett fra på bildene jeg tok. Solnedganger har det med å forandre seg fra dag til dag. Å beskrive en solnedgang, er umulig, likevel kan man ved hjelp av ord, la andre ta del i noe av det en har sett.




Men så finnes det opplevelser som er så ubeskrivelige, at om man prøver å sette ord på dem, så får man bare formidlet et ønske om å formidle noe. Som om man er i en skog alene, omgitt av høye trær. Man roper det høyeste en klarer, men det er som om stemmen forsvinner et sted mellom stemmebåndene og munnen. Samme hvor mye kraft en legger i ropet, kommer det bare ynkelige små pip. Som i drømmer hvor en forsøker å løpe så fort en kan, men der føttene sitter fast i usynlig sirup, og man ikke kommer noen vei. Følelser kan ikke beskrives, for de foregår på innsiden. De kan utløses av noe ytre, og dette ytre kan man sette ord på, men ikke det som foregår i oss. Kanskje fordi vi mangler noe konkret å bygge beskrivelsene på.




Vi kan langt på vei beskrive en fødsel, men ikke gjengi følelsen av å holde ungen sin i armene for første gang. En begravelse, men ikke følelsen av å miste en av sine nærmeste. En rettssak som fører til frifinnelse, men ikke følelsen av frihet. Et kjærtegn, men ikke følelsen det etterlater. En kan gjengi ord som blir sagt, men ikke forandringen i det mennesket som mottar dem. Følelser kan ikke beskrives. Likevel forsøker vi, fordi vi ønsker å ha noen å dele dem med. Vi bruker sammenligninger og språklige bilder, men av og til er det nytteløst. Av og til gir jeg opp nesten før jeg har prøvd, for i det samme jeg sier den første setningen, så vet jeg at det ikke har noen hensikt å forsøke, og de gangene skulle jeg ønske at et annet menneske kunne lese tankene mine, eller føle følelsene mine. Jeg kan si «Jeg elsker deg» til kjæresten min, men ingen ord kan beskrive kjærligheten jeg har i meg.




Selv om ingen mennesker kan vite nøyaktig hva vi føler og tenker, så tror jeg at det alltid er én som vet. Akkurat det er så stort at jeg ikke skal prøve å beskrive det her, men en mann ved navn David, skrev noe om det for mange hundre år siden. Og nå lar jeg ham slippe til i bloggen min:

«Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
Om jeg sitter eller står, så vet du det,
langt bortefra merker du mine tanker.

Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.

Ja, før jeg har et ord på tungen,

vet du det, Herre, fullt og helt.
Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
Det er for underfullt til å skjønne,

det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.»

(Fra Salme 139 i Bibelen)


(Bildene har jeg tatt gjennom vinduet på stua vår)

Tuesday, August 22, 2006

Bra ord

I mai hadde vi, som sikkert noen av dere husker, en liten diskusjon i bloggen min om bra ord. I dag tenkte jeg på et bra ord. Mens jeg stod foran speilet og pusset tennene eller børstet håret, så falt det ned i hodet mitt. Og jeg tenkte: Det var et fint ord! Og jo mer jeg tenker på det, jo bedre blir det. Pusterom. Er ikke det et bra ord? Pusterom. Rom til å puste. En fristed med mulighet til å slippe all luften ut av lungene etter at en har holdt pusten for lenge, og så fylle opp med frisk, oksygenrik luft. Få tømt ut frustrasjoner og bekymringer, så det blir plass til nye, friske og positive tanker. Pusterom. Vi behøver det. Det er en tid for alt. Etter slitsomme dager eller perioder, må vi til slutt la oss falle. Ned i en god stol, eller til ro. Kjenne at spente nakkemuskler og slitne føtter får hvile, og at tankekarusellen senker farten, så man slipper å løpe hesblesende rundt for å henge med, i frykt for å gå glipp av noe viktig. I stedet kan en sitte i ro og mak og velge hvilke tanker man vil se nærmere på. Og en kan forkaste de tankene man ikke har noen nytte av i det hele tatt. De som bare lå der og tok opp plass, og skygget for alle mulighetene og for magefølelsen. Og når skyggene forsvinner, ser man klarere. En blir i stand til å lytte, og til å ta imot gode ord. Pusterom er et godt ord. I hvert fall for meg.

Tuesday, August 15, 2006

"Tro på meg"

«Tro på meg,» hvisker stemmen. «Tro på meg.» Jeg svarer at det gjør jeg jo. «Tro på meg,» hvisker den igjen. Jeg stanser et øyeblikk. Trekker pusten og tenker meg om. Kjenner etter. «Hva mener du?» spør jeg. «Hva mener du med tro?» Det kommer ikke noe svar. Ikke med det samme. Jeg tror. Gjør jeg ikke? Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre...bla bla bla... «Tro på meg,» sier stemmen igjen. «Tro på meg.» «Jeg må tenke på det,» svarer jeg. Jeg tenker. Og jeg tenker litt til. Så glemmer jeg det og stresser videre gjennom livet. Det er så mye jeg skulle ha gjort. Så mange ting som skulle vært ordnet.

Jeg løper en tur. For å koble av. Skogen er full av regn i dag. Jeg passerer bringebær og blåbær, løper forbi myrer og over en bekk. Det lukter jord og det lukter tidlig høst. Eller sen sommer. Ser på klokka og bestemmer meg for å snu. Stanser. «Hva er det jeg har det så travelt for?» tenker jeg. Jeg setter meg ned på en stein, pulsen synker, og jeg lytter til vannet som renner forbi meg. Jeg går bort til det og lar hendene berøre det. Det er kaldt. Og friskt. Jeg ser på hendene og på naturen rundt meg. Bortsett fra klærne mine og en liten trebro, får jeg ikke øye på noe menneskeskapt. Jeg er i naturen, og jeg tenker at her vil jeg være. Men jeg må tilbake. Jeg må jo få ting gjort. Jeg går hjemover. Stanser ved en bringebærbusk. Tenker på ord som «verdi» og «verdighet». Er det det vi gjør, som avgjør verdien vår? Eller er det noe annet? Er det i naturen vi kan finne fred? Eller er det inni oss selv?

«Tro på meg,» hvisker stemmen. «Tro på meg i dag.» Og jeg vet, eller jeg tror, at det å tro er noe så uendelig mye mer enn å tro på noens eksistens. Det har heller ingenting med prestasjoner å gjøre. Tro er tillit. Tro er håp. Tro er hvile. Hver morgen får vi en ny dag i gave. En helt ny dag. Ubrukt. Med blanke ark og farjestifter tel. Alle har en skuff med gammelt papir. I skuffen finnes det sider som ligger kant i kant, pent oppå hverandre. Og det finnes ark som bærer preg av å ha vært knøvlet sammen. Kanskje ble de også revet i stykker da noen uten å lykkes, forsøkte å viske ut noe som stod der.

Jeg lukker skuffen min. Ikke for godt, men for i dag. En bunke blanke ark legges i hendene mine. Det er nesten for godt til å være sant. Noen tanker har falt på plass, og det første arket fylles med lukten av skog og smaken av bringebær.