Google+ Followers

Saturday, December 08, 2007

Til en venn

Jeg spurte meg selv

hvorfor

hva har vel du gjort

for å fortjene savnet

det uutholdelige,

men troen din

holder gleden i hjertet


Jeg spør meg selv

hvordan

hvor henter du kraft

Livet har gitt deg sår

store og sviende,

men styrken din

holder smerten i hånden


Jeg beundrer deg

beundrer

troen, gleden, styrken

Smilet ditt og latteren

skjuler sorgen,

men øynene dine

rekker den fram mot meg

Tuesday, November 13, 2007

The Winter Snow




















The winter snow falls

in the darkness of night

And when the sun rises

everything's white


I look through my window

the beauty I see

And a hope for the future

starts growing in me


I wish that my eyes

will see what you give

Cause I know that it's love

that makes people live


My lord, take my hands

and show me the way

Give me your strength

and your light every day




Wednesday, September 12, 2007

What the World Needs

Don't ask yourself what the world needs. Ask yourself what makes you come alive, and do that. Because what the world needs is people who have come alive.

Howard Thurman (1900-1981)
U.S. author, philosopher, theologian, educator and civil rights leader

Sunday, September 09, 2007

September i skogen

Skogen den er grønn og lun
men det er høst i luften
og vi er her og puster inn
den friske høstskogduften





















En marihøne fant vi her
så rød og fin med prikker
en liten finger peker på
-Er det en sånn som stikker?

















Med tyttebær og blåbær
i skogen blir det fest
noen spiser alt de får
andre liker plukking best


















Lillebror og storesøster
trives godt i lyng og li
ja, her er det fint å være
-Bedre enn på tivoli!

Tuesday, September 04, 2007

Jeg liker...











å sove lenge og nok (med god samvittighet)

å få hjelp til å gjøre ting man har utsatt og utsatt

å få nye venner

å være sammen gamle venner og nyere venner

å være litt impulsiv


å drikke kaffe om morgenen (og om formiddagen og ettermiddagen)

å drikke lakriste om kveldene












å spille piano og synge (helst når ingen hører på)

å synge mens noen andre spiller piano (med hørselsvern...;-))

at noen spiller gitar mens jeg nynner litt

lange bilturer med min kjære

å sove i bilen (ikke når jeg kjører)

å le

å danse og samtidig ikke være selvhøytidelig

å stå på kjøkkenet og lage pizza mens noen spiller Chopin på pianoet mitt

å lese gode blogger

å få kommentarer på bloggen min

at en av mine favorittbloggere kaller meg gretemor

at folk er direkte og sier ting som de er

å gå kveldsturer











å se at barna mine er glade

at folk har tid til å lytte

å ha tid til å lytte

å skrive

å jogge i skogen

å tenke på alle jeg er glad i

å rydde bort, kaste og gi bort ting jeg ikke har bruk for

å ha besøk av trivelige folk

å se gode filmer

å lese gode bøker

utsikt

å lære sangtekster utenat

klare høstdager

trær

alléer med store trær



Wednesday, August 29, 2007

I have a dream...















...om å hjelpe mennesker som setter seg selv lavt til å verdsette seg selv. Hjelpe dem til å se at de er verdifulle og viktige, på lik linje med alle andre. Hjelpe dem til å bli fri fra alle kravene de setter til seg selv. Fri fra ideen om at de må være perfekte og gjøre alt riktig til enhver tid. Gjøre dem oppmerksom på at alle sammen har større eller mindre mengder søppel og rot i livene sine, men at det er sånn det er, fordi vi er mennesker. Det er bare å akseptere fakta, på en ikke-resignerende måte.


Ja, vi kan forandre oss til det bedre. Ja, vi kan lære oss å gjøre ting annerledes, tenke tanker som fører gode ting med seg, utvikle oss og bli tryggere, modigere og sterkere. Men det perfekte mennesket finnes ikke. Derfor må vi slutte å sikte mot det. Gjør vi det, vil vi aldri bli gode nok. Jeg kjenner de som har det sånn. Som aldri føler at de strekker til. Som lever med konstant dårlig samvittighet for ting de ikke skulle ha gjort, og for ting de skulle ha gjort. Som setter andres ve og vel foran sine egne behov hele tiden. Som ikke vet hva godt de skal gjøre for de rundt seg, men som tenker «det er ikke så farlig med meg» og nesten unnskylder seg for at de i det hele tatt kom til denne planeten. Som om det var noe de valgte selv.


Men det er nå en gang slik at vi er her. Og jeg tror det er en mening med det. Både med ditt liv og med mitt liv. Vi ble skapt av Gud (tror jeg) til å leve her sammen med våre medmennesker. Det er ikke tilfeldig. Men hva gjør vi her? Hva er egentlig meningen? Det kan virke som om noen tror at meningen er å skaffe seg mest mulig av materielle goder, men det finnes også mange som vet at livet er så mye mer enn arbeid og forbruk. Det finnes mange som klarer å glede seg over øyeblikket, og som finner lykke i det å bare være til. Kanskje er meningen rett og slett at vi skal hjelpe, støtte, elske og være til for hverandre.


«Du skal elske din neste som deg selv»

Jeg tror ikke det betyr at det å elske seg selv er en forutsetning for å elske andre, men det sier noe om at det å elske seg selv er like viktig som det å ofre seg selv for sine medmennesker. Hvis man gir og gir uten å få noe tilbake, så virker det kanskje både godt og riktig, men det vil til slutt ende med at en går tom selv. Og om man går helt tom, kan det ta tid å bygge seg opp igjen.


Sett deg selv høyt. Du er like viktig som andre mennesker. Du er ikke perfekt, og det er ikke jeg heller. Og så? Vi kan da ha det bra likevel.




Her er jeg i dag

litt glad men og litt trist

tenker tanker som holder meg fast

og har visst glemt når jeg møtte deg sist


Jeg kjenner jeg trenger å gråte

men skulle så gjerne vært mer gla'

jeg føler at noe mangler

men jeg vet ikke helt hva


Kanskje har jeg glemt å telle dagene mine

sette pris på det jeg har i dag,

se alt det gode og det fine

Her er jeg i dag, denne dagen har jeg fått

jeg kan bruke den til hva jeg vil

skape noe fint, og gjøre noe godt


Så lær meg du å leve

hver en time, hvert sekund

sette pris på øyeblikket

som om det var min siste stund


Takk for at jeg får være til

for at jeg ble nettopp meg

Vis meg alt det som du vil

og hold meg tett inntil deg


Det er vanskelig men og så lett

du hører alt jeg tenker

det er jeg som stenger av

og tror at jeg blir møtt med krav


Jeg tror jeg må bli bedre

før du kan bruke meg

glemmer helt at alt det der

kan jeg overlate til deg


For det er du som skal leve gjennom meg

alt det som var mitt kan jeg legge bort

Jeg skal gi av det jeg får fra deg

Men jeg glemmer det igjen, det er fort gjort


Kanskje har jeg glemt å telle dagene mine

sette pris på det jeg har i dag,

se alt det gode og det fine

Her er jeg i dag, denne dagen har jeg fått

jeg kan bruke den til hva jeg vil

skape noe fint, og gjøre noe godt




Sunday, August 19, 2007

Herregud!


















-Herregud! Så rar den tegninga ble!
-Hvorfor sa du Herre Gud? Tenkte du å snakke med Gud akkurat nå eller?
-Nei, jeg sa bare sånn «herregud».
-Men det er kanskje ikke så fint? Det blir jo akkurat som om du roper mamma, uten at du vil meg noe.
-Ja, men Gud blir ikke sint på meg for det.
-Nei, det blir han jo ikke.
-Han blir aldri sint på meg han.

Wednesday, August 08, 2007

Visdomsord

If you judge people, you have no time to love them.

Mother Teresa (1910-1997)

Monday, June 18, 2007

Det handler om meg

Uten at jeg tenker over det, så hender det ganske ofte at jeg skriver til meg selv. I det øyeblikket jeg poster noe i bloggen, kan jeg tro at kanskje og forhåpentligvis, vil det jeg ha skrevet være til oppmuntring eller til hjelp for noen. Når jeg så leser det et par dager senere, så ser jeg ofte at det handlet om meg selv også. Og til syvende og sist, eller kanskje først og fremst, så er det oss selv det handler om tror jeg.

Det er ikke de andres feil at jeg blir irritert, utålmodig eller sint. Det er ikke andre menneskers ansvar å gi meg svar på alle spørsmål jeg måtte ha. Det er ikke de andres ansvar å gjøre meg lykkelig. Det er mitt. Og bare mitt. Jeg må lære meg å ha det godt på tross av jeg ikke kan forandre omgivelsene. Jeg må trekke fram det som er bra, alt det jeg har å glede meg over (mannen min, ungene mine, familie, gode venner, god helse, trygghet, ja, egentlig alt jeg har behov for...), og jeg må slå meg til ro med at jeg ikke kan redde verden. Men jeg tror at lille Grete, som kanskje ikke er så liten likevel, kan utgjøre en forskjell. Jeg tror at jeg kan skape en positiv forandring. Og jeg tror at du kan skape en positiv forandring. Men det begynner ikke med at jeg leter etter feil hos deg, eller at du leter etter feil hos meg. Det begynner ikke med at vi tar fram alle uenighetene våre for å diskutere oss fram til en slags enighet, eller for å sette en merkelapp på hverandre. Det begynner ikke med at vi overser oss selv, bretter opp ermene og stormer ut i verden for å frelse den. Det begynner med at vi ser inn i oss selv. Det begynner med at vi våger å være ærlige med oss selv og de rundt oss. Ærlige om tro, tvil, usikkerhet, svakheter og styrker.

Vi trenger å legge av oss late-som-livet og herme-etter-de-andre-livet, og lære oss å leve våre egne liv. Kanskje handler det om å ta imot det som er godt og sant, om å dele det gode med andre, og la resten passere. Det begynner med noen små og store plask og stup inni oss selv, som etter hvert vil skape ringvirkninger i vannet som vi svømmer i. Ringer i vannet som andre vil legge merke til, kanskje uten at de får øye på hva som lagde dem.


Ellers vil jeg bare si at jeg setter stor pris på alle kommentarene jeg får, selv om jeg ikke alltid svarer på dem. God sommer!



Tuesday, June 05, 2007

Og sommeren kom...

som et overraskende

kyss fra det høye


visste vel jeg

at luften kunne bli så varm

fargene så klare


og epleblomstene

hvite og vakre

minner meg om

at alt startet med

et lite frø

Wednesday, May 23, 2007

Jeg skal ikke reise til Afrika
















(Fra filmen "Beyond Borders")

Nei, jeg skal ikke det. Ikke i dag. Jeg skal ikke sette meg på et fly, finne en flyktningeleir og mate et utsultet barn med energirik melk, (sånn som Angelina Jolie gjorde i «Beyond Borders»), for så å se livet seire over døden. Men det må være litt av en følelse, og være med på å redde et liv. Tenk å få bruke livet sitt til noe så meningsfullt som det å være hjelpearbeider. Det er lett for meg når jeg sitter her trygt i mitt hjem (og si: Det er sørgelig, stakkars dem), og si at jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe. Kanskje er jeg bare en pyse, eller kanskje er det noe annet jeg skal bruke tiden min til. Det er store muligheter for at jeg ikke ville holdt ut en dag, eller en time på et sånt sted, eller kanskje jeg ville det. Jeg tror det er sånn at styrken kommer med oppgaven, så lenge man tar de oppgavene som er tiltenkt en, de oppgavene som springer ut av et indre driv, og ikke bare en pliktfølelse overfor andre mennesker eller Gud.


Man kan sikkert holde ut en god stund med å utføre andres oppgaver også, oppgaver som en selv definerer som sine plikter, eller kanskje det en tror at andre forventer av en. En kan stå på, jobbe og «ofre seg» for andre til man dør, eller til man en dag er så sliten at en møter veggen. Og selv om sammenstøtet med den kan gjøre virkelig vondt, så er det kanskje nødvendig. Kanskje trenger man å høre veggen si: «Her står jeg jeg, og du kommer ikke forbi. Sett deg ned og hvil.» Har man løpt langt og fort, må kan kanskje bli sittende en stund og kjenne på smerten og sorgen over at man ikke har krefter til å fortsette i samme tempo, eller i et stadig økende tempo. Kanskje må man gråte litt fordi man ser at verden faktisk går videre, selv om en må legge seg ned en stund. Kanskje gjør det vondt å gi slipp på det bildet en har av seg selv, som en oppofrende, snill, hjelpsom og uunnværlig person som alltid strekker seg litt lenger for andre, på bekostning av seg selv. Men etter en stund når en har kjent på alt dette, og sitter med ryggen mot den berømte veggen og hviler seg, vil en kanskje oppdage at det finnes en annen vei. En vei man ikke har fått øye på før, fordi man har jaget avsted for å rekke alt og hjelpe alle. Og kanskje vil en oppdage at det pressede tidsskjemaet, hvor man ikke hadde tid til seg selv, egentlig var en flukt fra nettopp seg selv.


Jeg sier ikke at vi skal være egoistiske, sette oss selv høyest, og glemme resten av verden. Men jeg tror at vi må ta vare på oss selv, og våge å møte oss selv og «vårt sanne jeg», for virkelig å kunne fylle den plassen i verden som er vår og ingen andres, og leve livet vårt på en sånn måte at det er til det beste både for oss selv og andre. Jeg tror det handler om å være sann. Ikke føle at en må representere noe, om det er seg selv, familien, yrket, hjemplassen, religionen eller Jesus. Ikke forsøke å være noen annen enn den man virkelig er. Slutte å pynte på det bildet av seg selv som man vil at andre skal se. Resultatet vil bli et mye mer ekte og et mye mindre slitsomt liv. I hvert fall etter hvert.


Tilbake til Afrika og verden: Jeg tror det er viktig å være våken, innse realitetene, den harde sannheten. Det hjelper meg til å se livet i et større perspektiv. Verden er full av urettferdighet: Jeg er mett. Andre sulter. Jeg kan drikke når jeg er tørst. Andre vet ikke om de har vann nok til å overleve de neste dagene. Jeg er trygg. Andre lever hverdagen sin i krig. Mennesker lider. Sultne mennesker lider. Mette mennesker lider. Mange trenger mat og vann nå, for at de ikke skal dø. Andre ønsker seg nye klær, en ny kropp, et nytt hus eller en ny båt for å fylle et behov for «mer» som kanskje egentlig er et behov for noe helt annet.


Jeg tenker at livet her i trygge Norge, ofte kan ligne et skuespill, eller en dårlig tv-reklame. Og jeg er en av skuespillerne. Men jeg vil ikke bry meg om filleting. Vil ikke henge meg opp i det som ikke betyr noe. Jeg vil ikke «trenge» en ny genser, når jeg har tjue fra før. Vil ikke bruke tid på å ergre meg over at håret mitt ser livløst ut, ikke bry meg om smulene under bordet eller rotet oppå bordet om det kommer uventet besøk. Så jeg jobber med saken, og Afrika hjelper meg.

Monday, May 21, 2007

Lykken er...
















...å stå på toppen av ei øy og se utover havet, trekke sjølufta inn i lungene og dypt ned i magen, kjenne at en har det godt, akkurat her og nå, på tross av noe, og på grunn av mye, og så bare være tilstede i øyeblikket. Kanskje er det vår og vindstille, og kanskje er man så heldig å ha noen der sammen med seg. Noen en kan dele slike øyeblikk med. Kanskje hører man fugler. En gjøk, en måke og andre man ikke vet navnet på, men gjenkjenner sangen, latteren eller skriket til. Ser noen av dem som svarte, levende skapninger på et lerret fylt med farger som sola har lagt igjen på sin vei ned mot havet. Og kanskje tenker en da, i akkurat dette helt spesielle øyeblikket, at jorden er et deilig sted, og en ser i et glimt, et bittelite snev av hemmeligheten bak det aller største underet. Livet. For uten det ville alt vært øde og stille. Og en tenker at det var ikke for ingenting at det en gang ble lys istedet for mørke. En får lyst til å puste inntrykkene inn i kroppen, og så la dem være der, som en påminnelse til seg selv om at freden finnes og at den som søker den, finner den, og at det ikke først og fremst er et spørsmål om omstendigheter, ytre faktorer, andres handlinger, tanker og meninger, men at det handler om en selv, og om at noe må komme først og om at mye annet kanskje ikke, nei forresten, helt sikkert ikke har så stor betydning likevel.

Wednesday, May 02, 2007

2. kondisjonalis


















(Himmel, skyer og lys over Melhus den siste aprildagen 2007)

Neida, dette blir ikke en post om norsk grammatikk, men det skal handle om et språklig uttrykk som mange bruker ofte, men som i de fleste tilfeller kanskje ikke har så mye for seg. Vi starter likevel med å bøye verbet «å gjøre»: å gjøre, gjør, gjorde, har gjort, hadde gjort, skal/vil gjøre, og nå kommer vi til den formen (eller tempusen) av verbet som jeg har tenkt å skrive om, nemlig «skulle/ville ha gjort», og da spesielt «skulle ha gjort». Jeg tenker ofte og sier ofte: Jeg skulle gjort ditt, jeg skulle gjort datt. Kanskje gjør du også det. Vi kan godt bytte ut «gjort» med andre ord også, f.eks vært, eller trent, sovet, hvilt, jobbet, vasket, ryddet, lest, skrevet, hjulpet, dratt, gått, blitt, sett, bedt, følt, tenkt, besøkt, ringt, skjønt, husket, glemt, gjemt, tilgitt, elsket, sagt. Noen av ordene kan en også plassere «ikke» foran. Listen blir lang.


Jeg øver meg på en annen måte å tenke på. I stedet for «jeg skulle ha gjort», prøver jeg å tenkte, «dette gjør jeg nå», og «dette skal jeg gjøre». Jeg tror det er lurt.


Forresten kan det være lurt å løfte blikket også. Det er utrolig mye fint å få øye på, bare man tar seg tid til å se.

Tuesday, May 01, 2007

This place













It's not something I've lost

not something I've got

It's just the road I'm walking on

that makes me feel so weak and small

and maybe it's this lonely spot

this place in me

where you can't be

and where I'm all alone


I try to tell you how I feel

cause I know you really care

I'm not depressed or out of hope

but I feel so very tired

I need to sleep

and sometimes weap

without me knowing why


Maybe it's just life itself

and everything that's in it

all that's good and all that's bad

it makes it hard to breath

mellow music in my ears

now brings me into tears

sometimes it's just too much


...



Trykk her for å høre en nydelig stemme synge en vakker tekst av Leonard Cohen (Anjani med "Thanks for the dance")

(Bildet er tatt fra stuevinduet vårt.)

Monday, April 23, 2007

Hvorfor og for hvem

















Nå tror jeg det er tid for å skrive igjen

om glede kanskje

eller sorg

om lykke eller fortvilelse

om visshet eller usikkerhet

styrke eller svakhet

om livet eller døden

om tanker eller handling.













Så dukker det opp noen spørsmål,

et «hvorfor» og et «for hvem».

Har tenkt litt på det,

og jeg tror ikke jeg er helt ferdig med å tenke på det

ennå.














Men jeg er ganske sikker på

at jeg har et behov for å skrive,

for å uttrykke noe, forsøke å sette ord på ting

som det er vanskelig å sette ord på.

Det er en slags skapertrang der inne et sted.

Ikke det at jeg er en stor kunstner eller noe,

men jeg trenger det kanskje

for min egen del.













Så jeg har ikke sluttet å skrive.

Det var bare det jeg ville si.



(Bildene tok jeg gjennom vinduet i stua vår i forrige uke. Litt artig at det går an å tegne med kameraet.)

Tuesday, March 13, 2007

Tonen













Stemmene roper

i larmende gater

på travle, overfylte dager

men i tause timer

kan du skjelne og se

de krever, jager

og hvisker til deg

hør, men tro ikke på dem


lytt nå

mellom åndedragene dine


stille


hører du tonen

den rene og klare

som jager støyen bort


hør den synger

om fjellet og svalende vann

om lyse kvelder på vidda

der myrull og rødsildre

danser med lyng

ublygt og uredd for øynene dine


kjenn vinden som stryker

pannen din lett

som løfter tanker

lar hjertet se


den eviges pust

på ditt ansikt





Har begynt å gjøre noen forandringer (og forbedringer?) på gamle skriverier. Det er lov å komme med kritikk.


Thursday, February 22, 2007

Til en søster















Jeg ser deg

hører ordene dine

tonen i stemmen,

latteren


du forteller

om det som har vært

det som har gjort deg

til den du er


Jeg ser deg

og alt det ytre forsvinner

lydene, bevegelsene,

opplevelsene



du står igjen

og jeg ser at vi er like





(Flere dikt i Det blå rommet)

Thursday, February 08, 2007

Lille Tre


Dette er en av de fineste bøkene jeg noen gang har lest. Fantastisk gode skildringer av natur og mennesker. Anbefales.

Friday, February 02, 2007

En bønn

(Loddbekken, Vassfjellet)


Har mye å skrive om, men poster noen andres ord i dag. Synes denne bønnen er så fin. Jeg ønsker meg en skarp hørsel.



La meg vandre i skjønnhet

og la mine øyne for evig skue

den røde og fiolette solnedgangen.

La mine hender akte de ting du har skapt,

og min hørsel være skarp, så den hører din røst.

Gi meg visdom så jeg kan forstå

det du har lært mitt folk.

La meg lære de lærdommer du har skjult

i hvert løvblad og hver stein.

Jeg søker kraft

ikke for å være sterkere enn min bror

men for å bekjempe min største fiende;

meg selv.

La meg alltid være rede til å komme til deg

med rene hender og klart blikk.

Slik at når livet ebber ut som en bleknende solnedgang

kan min ånd komme til deg uten skam.


(ukjent)




Wednesday, January 24, 2007

Det umulige









Nei, jeg er ikke flink

med ord

jeg prøver å formidle

en følelse

en tanke

men når setningene er ferdig formulerte

og forsvinner ut igjennom munnen,

så blir det bare platt eller

pjatt


derfor vil jeg tie

og lytte


Ja, jeg vil

lytte og lære

la ting modnes i meg

kanskje får jeg aldri satt ord på

det jeg erfarer og lærer

men hva gjør vel det

mine ord er ikke så viktige

de er jo bare

ord


svarte prikker og streker

eller lydbølger

vibrasjoner i luft,

som om det kunne

beskrive

det store






Thursday, January 04, 2007

"Vent på meg"




-Vent på meg, hvisker jeg. Jeg aner konturene av deg langt der fremme, og jeg er litt redd for å miste deg av syne. Hva jeg skal gjøre for å nå deg igjen? Vi skulle jo gå sammen. Uten deg er jeg...alene. Noe holder meg fast. Hindrer meg fra å løpe etter deg. -Vent på meg! sier jeg igjen mot skyggen som jeg skimter langt der inne i fremtiden et sted. Det er da jeg hører det. Du står der, rett ved siden av meg. - Ja, sier du, jeg er i fremtiden, jeg er i morgendagen, og i alle dager som kommer etter den, men jeg er nå også. Nå og her. Jeg er.

Du sier mer også. Om det som er i dag, og noe om veien som ligger foran oss. Du snakker ikke om gårsdagen. Om jeg nevner den, svarer du: - Glem det som har vært. Nå skaper jeg noe nytt.

Noe slipper taket. I går er forbi, og morgendagen har ennå ikke kommet. Dette er den dagen jeg har.


(Inspirert av Karina sin kommentar på forrige post)