Google+ Followers

Thursday, March 25, 2010

Takk

Takk for veien videre
takk for at du vet
takk min Far for gleden
takk for liv og kjærlighet

Takk for alle dager
de lyse og de grå
takk for at du alltid
kjenner veien jeg skal gå

Takk for at du lytter
og svarer når jeg ber
takk for at du åpner
mine øyne så jeg ser

Takk for at du skjønner
selv om ordene er få
takk for at du kjenner
mine tanker her og nå

Takk min Far for omsorg
for at du lengter inn
til dypet av mitt hjerte
helt innerst i mitt sinn

Takk for at min svakhet
blir styrke i din hånd
Takk min Far for hvilen
i å ledes av din Ånd

Thursday, March 18, 2010

Nynorsk...


...er eit poetisk språk.
Eg har som sagt kjøpt
nokre diktsamlingar
av Jan-Magnus Bruheim,
og i dag har eg mellom anna lese litt i
"Brevet til kjærleiken" (1976).
Og der fann eg det her:




Brev til Gud

Vi kjem til deg
og ber um råd.
Vi er ei vegvill ætt.
Jamt kan vi ikkje sjå
og ikkje skilje
imillom rangt og rett.

Du har skapt eit ørlite eg i kvar av oss. Men dette ørvesle eg er det dyraste vi veit um og det einaste vi har.
Heilt til vi møter kjærleiken.
Då er ikkje dette vesle eg det største og einaste
lenger. Eit du som kan vekse og vide seg ut og bli til eit dei.
Som kan fata og femne kring alt du har skapt.

Alltid har vi eit kvifor på tunga, men sjeldan,
så sjeldan eit difor i hjarta.
Det er så lite vi veit. Vi er fylte av spørsmål.

Eg ser meg ikring på det skapte.
Ei glede bårar i bringa.
Men spørsmål ein ikkje får svar på, gjev aldri
fred.

Er det avgudsdyrking å vera så glad i eit anna
menneske, at tankane alltid krinsar der? At lengsla
alltid leikar der kjærleiken har teke bu.
Mange av dei som er sette til tyde ordet ditt,
meiner det, og seier at ein gløymer deg, Gud, for
denne kjæreiks skuld. Og at han difor er ei synd.
Smiler du ikkje heller ned til oss, lik ein god far
som ser at borni hans er glade i kvarandre?

Har ein eit anna menneske så kjært at ein ligg
på kne for det i sitt hjarta og kjenner et heilage
og upphøgde leva i seg, er det ikkje deg, Faderen,
ein tilbed med det? For vi er då alle dine skapningar,
og det er du som har gjeve oss dette bodet
at vi skal elske kvarandre.
Ikkje at vi kan eller bør, men den kategoriske
imperativen: At vi skal.

Likevel gneg tvilen tramleis i hjarta:
Kan det vere oss sjølve vi elskar i den vi har
kjær?
Er det eigenkjærleiken som gjer at ein er redd
å misse kjærleiken? At han skal vera burte or
hjarta ein morgon vi vaknar og hjarta liggje att
som eit utbrent krater.

Difor naudbed ein um at han alltid må vara.
Ein ottast dei tome dagane som ville koma att
i byte med dei som no er breddfylte av meining
og innhald og liv.
Er det seg sjølv ein er glad i når ein er reddast dei
tome dagane og den gråe pina?
Å, la det ikkje berre vera det!
Men er det likevel slik, så fri og frels oss frå
eigenkjærleiken, og gjev oss den makti i byte,
som reinskar han ut or vårt liv.

Dikt av Stein Mehren

Fra "Stillhetens hus" (2007)













Tavle VI. Guds taushet taler

Ditt liv er en påstand du skal leve
og ikke et argument du skal forsvare
Det som er levende i oss, ber ikke om
sannheter og forakter de tilståelser
som vi kaller ærlighet. Livet ber om
tilkjennegivelser, ikke om betroelser

Profetene som spår dom og undergang
Trodde de verden ugjenkallelig var tapt
ville de ikke vært de profetene de er
Alle varsler er tvetydige, klager blir
til lovsang, dom og nåde skifter plass
Det er guds taushet som taler i oss

Friday, March 05, 2010

En lignelse













"Atter er himlenes rike likt en kjøpmann som søkte etter vakre perler. Da han fant en meget verdifull perle, gikk han bort og solgte at han eide, og kjøpte den".
Matteus 13, 45-46

Han solgte alt han eide. Han holdt ikke noe tilbake for å ha nok til å dekke sine behov nå eller i fremtiden. Perlen kjøpmannen ville ha, var så kostbar, at den eneste måten han kunne få den på, var å gi fra seg alt. Han kunne ikke gi halvparten av det han hadde og kjøpe halve perlen. Det var alt eller ingenting... Når en finner noe dyrebart, noe så verdifullt at det overgår summen av alt det en har fra før, da stilles man på valg. Er en villig til å gi slipp på (den innbilte) kontrollen og tryggheten?

Har noen noen gang egentlig selv virkelig kontroll her i livet? Kjenner vi morgendagen? Vet vi hva som vil møte oss rundt neste sving? Kan vi skape vår egen trygghet? Eller skal vi like gjerne innse at vi må gi opp det forsøket? Finnes det noe annet? En perle, en skatt. Noe som kan fylle tomrommene i menneskets indre. Noe som kan lege sår. Noe som kan svare på de store spørsmålene i livet. Noe som kan komme våre dypeste lengsler imøte. Noe som kan skape orden i indre kaos. Noe som kan få brikkene til å falle på plass. Noe som kan tenne håp og vekke oss til liv. Noe som kan sette oss i brann, og la oss kjenne at vi virkelig lever. Noe som står fast, om alt annet faller. Noe som er uforanderlig. Noe som er rent, sant og hellig, og som bærer i seg en kraft til forvandling. Noe som kan gjøre det umulige mulig. Hvis dette Noe finnes, hvor mye vil du gi slipp på for å eie det?