Google+ Followers

Wednesday, April 14, 2010

Reprise: Om puslespill og speil













Hvordan ser du på deg selv? Hvilket speil ser du i for å finne ut hvem du er? Hvilke brikker leter du etter når du skal sette sammen bildet av personen deg. Du kan velge å bare benytte de brikkene du liker eller er stolt av, men bildet vil ikke bli helt. Når du ser på det, vil du skjønne at det mangler noe. At noen brikker er blitt borte, at de ligger gjemt og mer eller mindre glemt under et teppe eller nedstøvet i en krok. Kanskje vil du prøve å fylle de tomrommene med biter fra andres liv, men de vil ikke passe.


Du kan også velge å plukke opp bare de brikkene du helst skulle vært foruten, men da vil bildet bli så svart og dystert at ingen vil orke å se på det. Kanskje i frykt for å kjenne seg igjen. Det beste er kanskje å godta at alle brikkene er der. De med lyseblå himmel og epleblomster i sommersol, og de grumsete, mørke som passer inn helt nederst. Kanskje er bildet ditt nesten helt, kanskje mangler mange brikker. Men om du bestemmer deg for at du skal våge å se på det, så kan du velge på hvilken måte. Bildet er deg. Øynene dine er festet til bildet, så du må låne noen andres. Du trenger et speil. Hvilket vil du velge? Hvilke øyne vil du speile deg i? Hva med de øynene som ser alt, hver eneste brikke, også de som falt på gulvet og ble borte for dine og andres øyne. En som ser hele bildet, slik det egentlig er. En som ikke vil at du skal gjemme unna noe, eller pynte på sannheten. En som vet, og som likevel sier: Kom.