Google+ Followers

Monday, February 21, 2011

Lakrisbåter, måkeskrik og toner fra en fiolin
















Jeg går oppover bakken mot huset, og jeg tenker at her har jeg gått mange ganger før. Og mange av de gangene med hvite gummistøvler, og en pose smågodt i hånda mens jeg passet meg for ikke å tråkke på de store svarte sneglene som regnet hadde lokket fram, og mens solen brøt igjennom skyene og strødde diamanter utover gress og tusenfryd, bærbusker og trær. Det luktet sommer, slik bare sommeren på akkurat dette stedet kan lukte.

Flaggstanga er borte nå. Det er også klatretreet bak huset som praktisk nok var plassert rett ved ripsbærbusker og noen andre buskevekster, så en kunne plukke med seg en håndfull før en klatret opp og inn i treets lille verden. Og treet strakte seg helt opp til vinduet på vesterloftet. Vinduet med de tynne, hvite gardinene som ikke kunne holde verken solstråler eller måkeskrik borte fra en søvnig, men uthvilt liten sommergjest som våknet og med det samme festet blikket på det innrammede verset på veggen: “Det største her i verden er ikke kløkt og makt, men Herren glad å tjene i kjærlighetens drakt”. Ord brodert av ei flittig firebarnsmor og god kone, som var opptatt av å ha det ryddig og ordentlig rundt seg, og som hver dag lot mannen sin spise med sølvbestikk, mens de andre kun fikk sølv ved spesielle anledninger. Hun som en gang lot den nevnte sommergjesten se og lese noen av de dyrebare skattene sine. Jeg tror det best kan beskrives som ærefrykt det jeg følte da jeg satt der på senga på rommet over kjøkkenet med kjærlighetsbrevene mellom hendene. Brev fra den første tida hun ble kjent med mannen som skulle bli hennes ektemann. Læreren, prestevikaren, fiskeren og teppeknytteren som hadde lakrisbåter og en rull med sjokolade i skuffa på skrivebordet. En mann jeg gjerne skulle blitt bedre kjent med, en jeg ville sittet stille og hørt på mens han lot buen frembringe toner fra fiolinen om kveldene i tiden før tv-en kom inn i huset. I tankene mine spiller han Fager kveldssol smiler mens det røde varme lyset fra sommerkvelden utenfor flommer inn gjennom vinduene på stua og mens “jord og himmel kviler, stilt i heilag fred”.

Jeg stanser ved trappa. Tar av meg hanskene og kjenner på muren, den føles fremdeles ru og kald under hendene, og jeg minnes to venninner som satt her en varm sommerdag, klødde på myggstikk og sammenlignet brunfarger. Jeg setter meg ikke ned, men jeg blir stående en stund og se utover hagen, den som var som en hel verden før, en verden av lys og skygger, lyder og lukter. Der er haugen hvor vi kastet ut mat til måsen. Det var bare mormor sin Måsemons som våget seg helt bort til kjøkkenvinduet for å se om det var noe godt å få, og det var det ofte.

Jeg ser uthuset der det en gang fantes en kiste full av gamle, spennende klær som luktet rart når en trakk dem på seg for å bli noen andre for en liten stund. Kanskje står den der enda. Dette stedet er så velkjent, og fremdeles ligger det her og viser villig frem alt det det er og har for meg som fikk lyst til å hilse på igjen. Kjellertrappa som en gang var bratt og skummel, ser ganske så ufarlig ut nå, og jeg kan nesten høre lyden idet døra i minnene åpner seg mot det store kalde rommet som luktet av fisk og salt sjø. Jeg gikk ikke alene ned dit.

På toppen av den lille bakken bak huset, snur jeg meg igjen. Her bodde de og levde de. En familie på seks. Mor, far, tre søstre og en bror. Her var de samlet til middag. Som oftest med fisk på bordet. Her lo de, gråt, kranglet og ble venner igjen. Her laget mormor feskmat; ferskfeskball og saltfeskball og det beste av alt: Seibiff stekt i smør og omsorg. Her gikk hun og stelte, vasket, ryddet, kokte mat og bakte brød mens hun kastet blikk ut av vinduet og ventet på at mann og barn skulle komme hjem fra skolen, og senere på at barn og barnebarn skulle komme på besøk fra byen. Mangt et slag ludo og kinasjakk ble spilt under den hvite oljelampa ved bordet foran ovnen på stua og mang en gang ble klokka på veggen trekt opp for å gå atter nye runder i tiden. Nå står den nok mest stille.

Jeg kjenner en nærmest himmelsk fred på dette stedet, og en takknemlighet over tiden jeg har tilbrakt her, alle de varme dagene da sola speilte seg i sjøen i sundet nedenfor og det var perfekt vær for en tur ut på fjorden, og en kjente dråper av sjø mot ansiktet idet båten dumpet ned på bølgene og fikk håret til å smake salt etterpå. Takknemlighet for timene med vekselvis spenning og kjedsomhet da en sendte et snøre fullt av agn ned i sjøen for så å sveive opp igjen, mens en bøyde seg over ripa for å se om det var noe sprellende liv som hadde bitt på de røde plastmarkene. Og for dagene med regn da en satt inne og spilte yatzy, løste kryssord, fingerheklet, tegnet, spiste brødskiver med solbærsyltetøy, sirup, eller rømme med sukker.

Full av minner, tanker og følelser følger jeg stien forbi stedet der brønnen en gang lå, gjennom krattet og videre over lyng og mose og et gammelt sauegjerde og og videre opp mot toppen der vakthytta fremdeles står og forteller meg historier fra tidligere tider. Jeg kjenner ikke sorg, ikke vemod eller melankoli heller, men en blanding av nettopp takknemlighet og ærefrykt og en stille, men stor glede som hviler på en liten bergknaus av fred.


Fager kveldsol smiler, over heimen ned
Jord og himmel kviler, stilt i heilag fred

Berre bekken brusar, frå det bratte fjell
Høyr, kor sterkt det susar, i den stille kveld

Ingen kveld kan læra, bekken fred og ro
Ingi klokke bera, honom kvilebod

Så mitt hjarta stundar, bankande i barm
Til eg ein gong blundar, i Guds fader arm

Friday, February 18, 2011

Du er verdifull













Du er verdifull.
Ja, det er deg jeg tenker på.
Ta det til deg: Du er verdifull.
Din verdi kan ikke måles,
verken i penger eller noe annet.
Det har muligheter i deg,
talenter som du kanskje ikke har oppdaget ennå,
og andre som har ligget i dvale.
Gode tider venter deg.

Du er verdifull.
Ikke på grunn av noe du har gjort,
mål du har nådd,
eller seire du har vunnet.

Du er verdifull.
Våger du tro på det?
Tro at du er elsket
akkurat som du er?
Ikke bare nesten som du er,
men nøyaktig slik du er i dag,
med de tankene og følelsene du har,
både de du har delt med andre
og de som bare du vet om.

Du er elsket.

Du er verdifull.
Bare du er deg.
Det var en grunn
til at nettopp du ble til.
Noen har store tanker om deg,
ikke krav eller forventninger
som du ikke kan leve opp til,
men likevel store tanker.
Gode tanker.
Muligheter.
Nye veier.

Du er verdifull.
Det er ikke alt som skjer for en grunn.
Mye er meningsløst,
men en kan vokse på erfaringer.
Bli sterkere.
Finne styrke i å være svak,
i å slippe alt,
og våge å føle.
Finne mot til å være den man er.

Du er verdifull.
Du kan slutte å prøve så hardt.
Du trenger ikke å gjøre deg fortjent til noe.
Trenger ikke bevise noe.
Er du trett, kan du få ny kraft.
Har du ingen krefter, vil du få stor styrke.

Du er verdifull.
Du er deg,
og det holder.


Hva er egentlig vitsen? (Reprise)



Mange tanker. Lite skriving. Mange gode møter med mennesker, ansikt til ansikt og på mail. Jeg tenker at det er forskjell på det å snakke med noen, og det å virkelig møte noen. Det er greit med småprat om vær og vind og hverdagsliv, men det blir noe annet når en konsentrerer seg om vesentlige ting, det som opptar oss innerst inne. Da kan vi lære noe, om oss selv, om andre og om det å leve. Sånne møter beriker livet. Vi får mulighet til å gi og til å få. Ikke først og fremst fordi vi leter etter løsninger på hverandres problemer, men fordi vi lytter til det den andre sier.


Å lytte er en kunst som man kanskje må øve seg lenge for å få til. Evnen til å sitte stille og bare høre, uten samtidig å formulere neste svar du skal gi, uten å lete i hjernen etter lignende situasjoner du selv har opplevd, uten å være opptatt av andre ting enn akkurat det som sies i øyeblikket. Det er en kunst. Det er en kunst å virkelig være til stede for andre, og å være til stede i sitt eget liv. Og det er en kunst å et øyeblikk sitte i ro uten å gjøre noe, alene eller sammen med andre. Hvor ofte gjør du det? Hvor ofte tar du en halvtime, fem minutter eller to minutter, der du sitter i ro, uten å lese, uten å spise, uten å planlegge hva du skal lage til middag eller hva du skal gjøre i morgen eller neste helg. En stund der du bare er deg. Det høres kanskje enkelt ut å gjøre det, og noen får det til. Andre igjen har ikke ro på seg. De er rastløse, ikke i stand til å hvile.


Kanskje har mange en ubevisst frykt for å møte seg selv, eller for å møte tanker man ikke vil tenke. Jeg fikk et spørsmål her om dagen. Et veldig godt et. «Hva er egentlig vitsen? Vi blir født, og så dør vi...» Jeg ble nesten litt satt ut, for det var så uventet å få det spørsmålet akkurat der og da. Dessverre hadde jeg ikke tid til å svare, men jeg har tenkt mye på det. Og nå tenker jeg at det kanskje er nettopp det spørsmålet som mange er redde for å møte i stillheten. Hva er egentlig vitsen?


Kanskje er det ikke skummelt for et barn å spørre om det. Kanskje forventer niåringen at jeg som voksen vet. Men når en blir eldre, skjønner en at ingen mennesker egentlig kan gi svaret. Ingen kan bevise noe, eller si at de har fasiten. Og når en innser at ingen mennesker kan gi deg det du dypest sett trenger, kommer kanskje frykten for at en aldri vil finne svar, og da kommer også uroen og behovet for å unngå stillheten. Unngå spørmålet. Kanskje det er derfor så mange har en trang til å gjøre noe hele tiden. Jobbe, høre på musikk, se på tv, planlegge fremtiden, pusse opp, dra på opplevelsesferier, lese haugevis av romaner, handle, surfe på internett, trene, delta på kurs, dyrke hobbyer osv.... Ikke det at det er noe galt med noe av det jeg nevner her, men vi trenger pauser. Vi trenger pusterom der vi bare kan være, uten å prestere noe. Pusterom sammen med andre, der tiden står stille og der vi er der for hverandre. Der vi ser hverandre og legger bort alle roller vi har. Der vi tør å være ærlig om frykt, tvil og usikkerhet. Der vi tør å la spørsmålene slippe til.


Jeg tror det finnes svar, og jeg tror det finnes hvile fra den uroen som mange kjenner. Jeg tror og opplever at det finnes en fred som overgår all forstand. Et fast holdepunkt i en kaotisk verden. Men sannheten kan ikke overleveres som en ferdig pakke fra et menneske til et annet. En kan ikke adoptere andres tro. For tro er noe som kommer fra innsiden. Du kan finne den i deg selv i møte med andre, og den kan vokse i møte med andre mennesker. Men du må våge, og du må være oppriktig. Jeg tror at den som leter, vil finne, eller kanskje rettere sagt, bli funnet.



Bokanbefaling: Leve langsomheten av Owe Wikström