Google+ Followers

Saturday, June 04, 2011

Vær, vind og livets alvor - en brevveksling




















Denne boka er en brevveksling mellom Tomas Sjödin og Martin Lönnebo som begge har funksjonshemmede barn. De to deler erfaringer, minner, gleder og sorger, de stiller hverandre spørsmål og undrer seg over livet sammen. En bok som kan medføre hvilepuls og lave skuldre hos leseren, og som minner oss om verdien i øyeblikket og peker på de små, men store gledene i livet som ikke alltid tar de svingene vi forventer at det skal ta.


"Når mennesket "taper ansikt", er det mest likt seg selv. Og Jonas taper det lett; vi andre kan skjule oss bak våre masker. Men det vi nå ser hos Jonas, finnes hos alle, tror jeg, for det er prisen vi betaler for å ha et jeg, det vil si være atskilt fra alle andre. Når jeg møter blikket til et menneske som har tapt ansikt, sier det alltid det samme: Ser du ikke hvor ensom jeg er? Våger jeg å fortelle deg det? Kan jeg stole på deg? Mennesket er den ensomme skapningen som ønsker fellesskap, men sjelens ensomhet er like følsom som øyet. Vi vil være nær hverandre, men når vi føler oss såret, trekker vi oss raskt unna. Snart begynner vi å bli redde for å forsøke; denne frykten fører oss stadig lenger vekk, og noen ganger er vi overhodet ikke i stand til å vende tilbake. Vi skynder oss da å forsterke murene til vårt eget fengsel og skyter på alt som nærmer seg. Det er ikke ondskap, det er smerte."

Martin Lönnebo


“ Men uten alvor blir triveligheten et svik. Derfor håper jeg at han skal bære med seg minnet om at vi ikke vek unna det krevende, uforklarlige og sensitive når det var det som oppsøkte oss. Men hvor ofte flykter vi ikke unna når det drar seg til? Skifter emne eller spøker det bort. En liten spøk kan oppløse det mest dyptfølte alvor. Helt tilfeldig. Jo, jeg vet at fleiping kan være en livline, en metode for å komme seg gjennom det svarte, men stort sett tror jeg det fungerer som en fallem ut fra det rommet vi har så stort behov for og egentlig vil oppholde oss i. (...) Hvis ikke noe får anledning til å bli tilstrekkelig alvorlig, kan det ikke skje forandringer. Vi stanser opp i vår åndelige vekst”.

Tomas Sjödin

Thursday, June 02, 2011

Fargespill

Jeg er svak når jeg viser mitt ansikt
når jeg våger å si: Jeg trenger deg
Jeg bringer deg det jeg har
sier: Dette er det jeg har fått
dette er det jeg vil dele
det er hva det er

Sårbarheten kler meg i sin florlette
gjennomskinnelige drakt
skremmende vakre er dens farger
lyset lokker tårer fram
i øyne som våger å se
i hjerter som våger å lytte

Det er tid for å være nær
det er tid for å være her

Noe har ført meg hit jeg er i dag
noe har gitt meg disse ordene
en varme som smelter mine murer
en kjærlighet som tar imot meg
når jeg faller